Kaoskontroll
Hjemme hos Beate (navnet er endret, journ.anm.) og hennes to barn på ett og fire år står også fjernsynet på hele døgnet. TV blir nesten ekstra selskap for familien, og de føler det blir stille uten. Beate er alene med ungene i flere uker om gangen mens mannen er på jobb, og vet ikke hvordan hun skulle klart seg uten mulighet til å sette veslejenta foran ”Drømmehagen” for å gjøre småærender i huset.
– Fjernsynet blir en form for kaoskontroll. Det er trygt og godt, og ungene lærer masse. De får ikke se hva som helst, det er NRK Super som står på. Sønnen min på fire kan en del engelsk, og det kommer ikke fra meg – men Dora, sier Beate.
Datteren er hjemme om dagene, mens sønnen er i barnehage. Nå han kommer hjem, vet Beate at guttungen trenger den avkoblingen fjernsynet gir.
– Det er hans måte å slappe av på, og jeg ser ikke noe problem i det. Jeg har aktive unger som er i stand til å leke selvstendig, og de sitter ikke foran fjernsynet hele tiden. De går litt til og fra, og vi prøver å være litt ute hver dag. Det er verre med eldre barn som blir sittende med TV-spill og internett bestandig. Det er jeg redd for, sier Beate.
Selv er hun bestemt på at ungene skal holde på med en eller annen form for idrett når de blir eldre. Da tror hun tiden foran tv vil regulere seg selv.
Les mer: Erstatter annet liv
Mange foreldre bruker TV som barnevakt. Noen mye, andre lite. Et kjekt barneprogram kan gi mor eller far sjansen til å ta seg en dusj, og etter jobb og barnehage får foreldrene kanskje lage middag i fred uten at en trett unge sliter i buksebenet hele tiden.
– Det er ikke noe galt i at ungene sitter litt foran TV mens foreldrene har småting de må gjøre. Men når fjernsynet blir erstatning for annet liv, blir det et problem – spesielt for små barn, sier barnepsykolog Berit Waal.
Les mer: Sansene
iPad-en er gull verdt for barna!
20 ferieaktiviteter - helt gratis
Stimulere sansene
For jo mer tid ungene sitter foran TV, jo mindre tid er det igjen til å gjøre hyggelige ting. Barna trenger å oppleve noe kjekt sammen med foreldrene, og de har også behov for å skape bilder selv, tegne og male.
– Fjernsyn er ikke et underholdningsmedium for små barn. De trenger å sanse og oppleve selv. Ta på ting, lukte og treffe andre mennesker. På den måten kan de bygge forståelse for verden der ute. Et barn på ett-to år forstår ikke hva som skjer på skjermen. De ser noe som fascinerer, ser farger og kjenner igjen hunden som sier vov-vov, sier Waal.
Barnepsykologen mener det da er bedre at ungen får bli med ut på tur og se en virkelig hund. Gjerne klappe den, eller høre foreldrene si at de ikke skal klappe fremmede hunder. Waal mener det er en mye større opplevelse enn å se hunden på fjernsyn, og gjerne attpåtil i helt feil farger. Alt som er direkte sansbart, er utvilsomt best.
Ikke hele døgnet
Berit Waal sier det ikke er bra for noen å ha på fjernsyn hele døgnet. Og dersom det skal settes grenser for barns tv-titting, bør det skje mens de er små.
– Det er for sent å sette grenser når ungene begynner på skolen. Da kommer fort argumentene om at Petter får lov til det, og Ole noe annet. Grenser er trygge rammer for barn, og det begynner vi med allerede når ungene er babyer. For eksempel når vi legger dem, lar vi de ha faste leggetider og tillater gjerne to minutter grining før de sovner. Når ungene blir eldre, gir vi dem kanskje litt mer frihet, ikke snevrer inn, sier Waal.
Les mer: Appene som slår an hos barna
Barn blir sjalu på mobilen
Ut på tur med barna? Ikke vent til de er "store nok"
Sjekk tiden
Hun mener det er viktig å tenke forebyggende. Dersom du synes fjernsynet blir et problem, sier barnepsykologen det kan være en god idé å notere ned hvor mye tid barnet er foran TV i løpet av en uke. Da finner du fort ut om du synes det er ok, eller om du bør kutte ned.
– Det kan fort bli en kamp med barna om TV. Er de vant til å sitte der, må du noen ganger presse ungene litt, og som regel synes de det er kjekt når de først kommer ut. Med litt sjokolade på innerlommen og kakao på termosen, kan det bli gøy, sier Waal.
Men har du først kommet inn i en ond sirkel, mener Waal det kan være nødvendig å søke hjelp fordi kampen kan bli for krevende å ta alene. Et barn som har blitt vant til TV, kan nesten bli som en spillavhengig. Å komme ut av det krever systematisk jobbing over tid.
– Mange tror barnevernet bare tar barn fra foreldrene, men de har også forebyggende tjenester. Flere steder finnes Home-Start Familiekontakten, som er et familiestøtteprogram hvor frivillige besøker småbarnsfamilier med minst et barn under skolealder to til fire timer i uken. Da kan de få noen å snakke med og få veiledning, sier Waal.
Dersom alt har kommet helt ut av kontroll, kan det være aktuelt å ta kontakt med barnepsykiatrisk poliklinikk.
Rådene organisasjonen Barnevakten gir for å skape gode TV-vaner:
”Ta initiativ til å se gode filmer og programmer sammen med barna, og la de oppleve at tv kan være sosialt og nyttig. Følg med på hva som sendes og vær tydelig på hvilke grenser dere har hjemme. Det er naturlig at barn i ulike aldre har forskjellige rammer for hva og hvor mye de kan se. For noen kan det også være nyttig å innføre ”tv-frie soner”. Ikke bruk masse tid på forhandling med de yngste barna. Et ”nei” eller et ”ja” er mye bedre enn et ”OK, hvis...” eller et ”kanskje”. Tydelige foreldre gir tryggere barn. Og husk at barn lærer mye av foreldrenes egne tv-vaner.”
