Kontakten med familiemedlemmer
Gjennom sine daglige erfaringer lærer barnet ditt gradvis å gjenkjenne dine og andre familiemedlemmers samværsmåter. Det får etter hvert forventninger til hvordan det er å være sammen med hver enkelt; Hvem som gir mat, og hvordan. Hvem som leker og prater med det, og på hvilke måter. Når barnet er noen måneder gammelt, er det også i stand til å fornemme og gjenkjenne dine og andre nære personers følelser. Barnet merker humørsvingninger, om situasjonen er hektisk eller rolig og andre stemninger i omgivelsene. Hver person fremtrer for barnet med sine karakteristiske væremåter. Familiemedlemmene blir derfor ikke bare gjenkjent på grunn av utseende og stemme, men også ut fra alle de små nyanser hver enkelt har i sin måte å være sammen med barnet på.
Barnet lærer om omgivelsene
Etter hvert lærer også barnet å gjenkjenne omgivelsene. Først nære ting som sengen, lekene og rommet det stelles og sover i. Etter hvert gjenkjenner barnet også andre rom og gjenstandene som befinner seg der. Den nære omverdenen nedfeller seg i hukommelsen, og barnet blir i stand til å danne seg forestillinger om personer og ting. Etter hvert kan det foreholde seg til en stadig mer kjent og forutsigbar verden. Når kontakten med foreldre er stabil, omsorgsfull og imøtekommende, utvikler barnet en følelse av tilknytning og trygghet.
Samspill i naturlige situasjoner
Det er gjennom dagligdagse situasjoner, som ikke nødvendigvis virker spesielt viktige, at barnet faktisk lærer å forholde seg til foreldrene og omgivelsene. Det er mens det mates, stelles og trøstes at mor og far og barn utveksler lyder, øyekontakt, hudkontakt og bevegelser som gir samværet mening, og som gjør at barnet knytter seg til dem som gir det omsorg i større grad enn til andre. Dette handler om erfaringer som baserer seg på en følelse av tilhørighet og tillit, og som handler om å bli sett og forstått. Disse tidlige erfaringene er med på å danne grunnlaget for hvordan barnet senere vil oppleve og forstå sin omverden.
Gleden i samværet De aller fleste foreldre har i seg en grunnleggende og umiddelbar forståelse av hvordan de skal ta seg av et lite barn. I utgangspunktet kan en si at det som mor eller far opplever som godt og hyggelig å gjøre sammen med barnet, vanligvis oppleves som godt og hyggelig for barnet. Det at mor og far kjenner glede ved å være sammen med barnet, er et godt utgangspunkt for nær kontakt og tilknytning mellom dem.
Denne følelsen av glede kommer likevel ikke alltid spontant. Det kan ofte være andre ting som tærer på kreftene, tiden og overskuddet. Men for noen kan gleden forsterkes når man blir bedre kjent med barnet. Når man erfarer at barnet trenger en, og opplever tilfredsheten barnet viser ved å få mat, bli stelt og kost med. Hører de forventningsfulle lydene og ser de ivrige bevegelsene når mor eller far kommer. Møter et stadig fastere blikk og ser smilet som blir mer og mer tydelig for hver dag som går. Vanligvis oppfører mor og far seg slik at de opplever at de har god kontakt med barnet sitt. Enten barnet ligger på stellebordet, i armkroken eller i vognen.
Den umiddelbare kontakten, som oppstår mellom barn og foreldre allerede i løpet av de første dagene og ukene etter fødselen, blir klarere og sterkere etter hvert som foreldrene lærer barnet å kjenne. Forbindelsen preges av foreldrenes glede og gode følelser for barnet, og deres ønske om å vise barnet kjærlighet.
Kanskje ikke alt blir som ventet
Men, som foreldre er forskjellige, er også barna svært ulike. De er gutter eller jenter. Noen barn kan være relativt store, andre er små. Alle har ulikt temperament, noe som gjør at noen barn er aktive, mens andre er mer passive. Noen barn skriker mye, mens andre er roligere og lettere å trøste. De fleste er sunne og friske, men noen kan ha hatt det vanskelig både før og under fødselen. Enkelte barn er syke, og funksjonshemninger kan også forekomme. Slik kunne en fortsette å liste opp de mange individuelle ulikhetene som kan påvirke hvordan det første møtet og den videre kontakten og samspillet mellom barn og foreldre blir.
Opplevelsen av å være utilstrekkelig som mor og far
Det oppstår vanligvis et trygt og tillitsfullt forhold når mor, far eller annen omsorgsgiver er oppmerksomme på barnets følelser og behov og forsøker å opprette en kontakt som alle parter har glede av. Denne tilliten vil også tåle perioder der barnet gråter og er utilfreds. Daglige rutiner kan av og til gå på tvers av barns umiddelbare behov. Foreldrenes emosjonelle tilstand og deres livssituasjon kan også variere. Noen ganger har foreldre nok av tid. Livet føles godt og stabilt, og overskuddet bobler i form av gledesfølelse og energi. Andre ganger er det motsatt.
Slike opp- og nedturer i hverdagen vil selvsagt også kunne innvirke på mors og fars evne til nærhet, følsomhet og omsorg. Det er viktig å både kunne registrere og akseptere sin egen tilstand og omsorgsevne når den ikke er helt på topp. Det gjør det lettere å merke hvordan den virker inn på barnet, og å rette opp den disharmonien mellom følelser og behov som kan oppstå. Ingen mor eller far kan hele tiden leve opp til sine ideelle forestillinger om å være gode omsorgsgivere. Dette er heller ikke en nødvendig forutsetning for at et barn skal vokse opp og utvikle seg normalt. De fleste barn med en trygg tilknytning har en evne til å tåle kortvarige variasjoner, både i daglige rutiner, omsorg og kontaktform, også når de ikke liker det og protesterer. Når forholdene igjen normaliseres, er de vanligvis i stand til å finne tilbake til sin stabile rytme og tilfredshet sammen med deg.
Typiske måter som foreldre søker kontakt med barnet sitt på:
- Ser på barnet og prøver å få øyekontakt med det.
- Smiler til barnet – og smiler tilbake når barnet reagerer på tilnærmelser.
- Lager lyder, lytter til barnets lyder og svarer tilbake.
- Tilpasser seg barnets humør og tilstand, viser glede eller begeistring hvis barnet viser tegn på tilfredshet, eller legger an en dempet, beroligende stemme hvis barnet trenger stell, virker urolig eller sultent.
- Løfter barnet opp, vugger det, danser med det og gjør det barnet viser at det liker. Etter en stund trenger det gjerne en pause med en roligere form for kontakt, og leken justeres. Stopper, søker øyekontakt og følger barnets reaksjoner.
Dette er eksempler på enkle samværsmåter som er typiske for både mødre og fedre, og som man finner igjen i nesten alle kulturer. Etter all sannsynlighet gjør du både disse og lignende aktiviteter sammen med barnet ditt, og trolig tilpasser du seg automatisk den tilstand barnet er i og dets evne til å delta. De aller fleste foreldre har denne følsomheten for hvordan barnet har det, og hva det til enhver tid trenger.
Barnet på sin side tar også aktivt del i dette samspillet og kan:
- Vise sin interesse og glede gjennom øyekontakt, lyder og bevegelser.
- Vise at det vil leke mer, eller vise at det vil stoppe ved å snu hodet bort.
- Sutre og med kroppsbevegelser vise at det ikke vil mer; trenger hvile, vil bli tatt opp osv.
La barnet vise veien
Om du skal være i stand til å justere deg etter barnet ditt, må barnet kunne vise deg hva det liker, misliker og har behov for. Så lenge barnet viser interesse gjennom øyekontakt, lyder, bevegelser og smil, vil det som regel ha mer av det dere gjør sammen. Men når barnet snur hodet bort, sutrer og med kroppsbevegelser viser misnøye, er det tid for pause, hvile og rolig kos.
Prøv for eksempel å legge merke til:
- Hvordan viser barnet interesse for omverdenen, og hvordan prøver det å få din oppmerksomhet?
- Hva prøver det å uttrykke i ulike situasjoner, hva slags ønsker og behov har det akkurat nå?
- På hvilke måter viser det deg sine forskjellige ønsker og behov?
Foreldre innleder også til enkle samspilltema
Dere kan:
- Riste på en rangle, gi den til barnet for at det skal kunne gjøre det samme, og hjelpe barnet å riste osv.
- Fange barnets oppmerksomhet med en fargerik leke og hjelpe barnet til å gripe den.
- Nynne en liten strofe mens de prøver å få øyekontakt
Fortvil ikke om du ikke alltid synes du får det til
Når du til vanlig har en god og gledefylt opplevelse av samværet med barnet ditt, så vil det danne grunnlaget for et trygt og tillitsfullt forhold. Dette holder også når barnet ditt er utilfreds og gråter fordi du ikke til enhver tid kan møte alle dets behov. Daglige rutiner går av og til på tvers av barns umiddelbare ønsker.
Du må også akseptere at din egen tilstand vil variere. Noen ganger opplever du overskudd, tid og glede. Andre ganger er det motsatt. Slike variasjoner i det daglige liv vil selvsagt måtte innvirke på din evne til nærhet, ømhet og omsorg.
Det er viktig å kunne akseptere din egen tilstand og omsorgsevne også når den ikke er på topp. Det gjør det lettere for deg å merke hvordan det virker på barnet, for deretter å kunne "reparere" den utakt i følelser og omsorg som av og til vil oppstå.
Ingen mor eller far kan hele tiden leve opp til de ideelle forestillingene de måtte ha om å være gode omsorgsgivere. Barn som til vanlig viser velvære og trygghet, tåler kortvarige variasjoner både i daglige rutiner, omsorg og kontaktform, også når de ikke liker det og protesterer. Når forholdene igjen normaliseres, er barna vanligvis i stand til å finne tilbake til sin stabile rytme og tilfredshet sammen med sine omsorgsgivere. Små barn trenger en overveiende stabil og kjærlig omsorg, men de er også i stand til å tåle hverdagens uønskede variasjoner. Slik er den verden de etter hvert skal lære å mestre.
Les mer om samspill her.
Kilde: "Foreldre-barn-samspill: En veiledning til foreldre."
