Os understreker at kunsten kan ha en viktig betydning som motsvar når mye av det som skjer rundt småbarna og foreldrene ofte er oppholdsrom som kafeer og kjøpesentre – steder hvor en må betale eller kjøpe noe for å delta. Spesielt i mindre byer er gjerne kjøpesenteret møtestedet for barnevognene når vintrene er lange og det ikke finnes andre tilbud.
Slik utvikles språket
- Det er mange som har kommersielle interesser når det gjelder småbarn. Dataprogrammer, leketøy og så videre. Kunsten kan representere noe annet. Vi ser på kunsten som verdifull i seg selv for oss voksne. Da må den jo kunne være det for barna også?
Stemmer inntrykket av det blir stadig flere scenekunstproduksjoner for de aller minste?
- Ja. Dette er kommet for å bli. Da vi startet å forske på dette i 1998, lurte folk veldig på hva vi drev med og om det var mulig for så små barn å se scenekunst. Nå er det et område som mange kunstnere interesserer seg for. Dessuten har Kulturrådet satset på kunst for små barn på slutten av 90-tallet og fram til nå.
Mange ting læres best som barn
Kunstnerisk interessant
Høsten 2001 skrev Knut Alfsen en mellomfagsoppgave i teatervitenskap om temaet. Alfsen er i dag både master i teatervitenskap og produserer egne oppsetninger for barn gjennom produksjonsselskapet Levende dukker. Han har undersøkt det vitenskapelige grunnlaget for å lage scenekunst for småfolk.
- Det er kunstnerisk mulig, interessant og viktig å henvende seg med teater til barn fra 0 til 3 år. I dag vet vi at sansene våre normalt er godt utviklet ved fødselen. Hvis vi tar med et spedbarn på teater, må vi altså forutsette at de kan se og høre – og for så vidt også lukte, smake og føle – like godt som en voksen tilskuer, skriver Alfsen i oppgaven.
Han mener at når mange teaterfolk er skeptiske til å vise teater for de aller minste barna, bunner det i en foreldet forståelse av spedbarns resepsjon og kognitive utvikling.
Høytlesning er en gave til barnet!
- Både Freud og Piaget, som var sentrale forskere i pedagogisk psykologi, betraktet spedbarn som grunnleggende asosiale. Til å begynne med er spedbarnet omtrent kontaktløst - autistisk – og kan sammenliknes med et egg, hevder Freud. Piaget hevdet at spedbarnets tenkemåte er kontaktløst og egosentrert til langt oppi barneårene. Nyere forskning viser at spedbarn er langt mer kompetente enn vi tidligere har trodd, forklarer Alfsen i oppgaven.
Nyere forskning har frembrakt et eksempel som allerede har blitt en klassiker: Hvis du holder et nyfødt barn foran ansiktet ditt og strekker ut tungen din, vil det vanligvis reagere ved å herme etter din bevegelse og strekke ut tungen selv. Kombinert med ny kunnskap om hvordan spedbarn utvikler seg i sosialt samspill med sine omsorgspersoner, vet vi at spedbarn kan kommunisere på et relativt avansert nivå.
- Jeg definerer kommunikasjon som en utveksling eller formidling av symboler med kognitivt eller emosjonelt innhold. Avsenderen har en intensjon om å overføre en tanke eller en følelse, og han gi sitt budskap en form, men det fortutsettes ikke at budskapet blir mottatt nøyaktig slik det er ment fra avsenderen. Det vil jo nettopp kjennetegne interessante kunstverk at det finnes forskjellige tolkningsmuligheter, skriver Alfsen.
Slik lærer spedbarnet
Fordommer
- Det er et helt irrelevant spørsmål!
Lise Hovik må tenke seg om før hun svarer, men så kommer det kontant. Hun ler.
- Ingen vits i å lage scenekunst for dem under 3? Innstillingen bygger på fordommer og manglende kunnskaper om de minste og dere kompetanse.
Hovik er høgskolelektor ved Dronning Mauds Minne, en høyskole for førskolelærerutdanning. Hun forsker på scenekunst for de minste, samtidig som hun selv produserer forestillinger for barn. Hun forteller at det er blitt mye mer scenekunst og annen kunst for de minste i løpet av de siste ti årene.
- Kunstproduksjonen har økt i takt med økt kunnskap om spedbarnspsykologi. Vi ser de minste mye tydeligere enn før. De er sosiale fra første øyeblikk, og de kommuniserer. Og kunst handler om kommunikasjon. Den bruker andre språk enn de vi vanligvis ser på som kommunikative midler.
Hvordan jobber du når du lager scenekunst for de minste?
- Jeg må gå noen runder med utøvernes erfaringer med barnsdomsminner og med barn. Det er stor forskjell på de som har barn selv og de som er helt unge. Når du er 20, ser du med et fremmed blikk på barn. Det er lenge siden din egen barndom og lenge til du får egne barn. Jeg jobber med å forberede dem på å møte målgruppen. Vi skal for eksempel inn i en barnehage. Utøverne må lære å kommunisere gjennom objekter, som sko, leker og så videre. De må bruke det sanselige språket.
Hovik er i gang med et forskningsprosjekt hvor hun undersøker hva de yngste publikummerne opplever når de ser scenekunst. Hun bruker blant annet videomateriale i undersøkelsen, siden forskningsobjektene ikke selv kan fylle ut spørreskjemaer eller rapportere på annet vis.
- Vi ser hvordan ettåringene responderer kroppslig på det de ser, hvordan mange har behov for å delta, ta på, bevege seg og å undersøke. Et forskningsprosjekt fra Skottland plasserer responsen på en skala mellom de to ytterpunktene ”absorbed engagement” – når barna sitter trollbundet med store øyne, og er helt stille, og ”interactive engagement” – når barna bare må danse og hoppe og undersøke.
Hvor langt ned kan en scenekunstner gå i alder på målgruppen?
- Seks måneder går helt fint. Det er bare et spørsmål om hvordan man er interessert i å kommunisere, sier Hovik.
Både Hovik og Alfsen har oppdaget at scenekunst for små barn er en seriøs utfordring for konvensjonelle teaterformer.
- Barn er gjerne veldig nysgjerrige hvordan mange har behov for å delta i det som skjer, ta på, bevege seg i og rundt, undersøke. De har en nysgjerrighet som det er både meningsløst og håpløst å stoppe. Men teaterkonvensjonene stopper dem i utgangpunktet fra det, sier Hovik.
Hovik forteller om foreldre som tror at barna må sitte stille og som er redde for å forstyrre skuespilleren.
- Det er en helt naturlig holdning. Vi er vant til at kunsten skal beskyttes. Selv om vi sier at det ikke er sånn kunst vi lager, klarer ikke foreldrene å bryte helt. Konvensjonene er blitt internalisert. Barna viser oss tydelig hvor konvensjonene går fordi de bryter dem. Som utøver velger du selv om det er et problem eller ikke. Jeg ser det som en invitasjon til en ny spilleform.
Slik kommuniserer barnet ditt
Hvilken spilleform synes du fungerer best i møtet med små barn?
- Jeg har gjort noen vågale eksperimenter og tatt den helt ut: Ingen skal bestemme over barna i det hele tatt. Men jeg er kommet til at i møtet mellom kunsten og så små barn kan man godt forsøke å innføre nye regler. Hvis man vil beholde et visst voksent nivå på kunstøvelsene, trenger vi jo litt fred som utøvere. Det kan være herlig å ha barna kravlende overalt, men det kan også bli litt uhyggelig og kaotisk for noen. Det er opp til utøverne selv. Jeg ser at de aller fleste velger den klassiske sceneløsningen hvor de har en viss avstand til barna – eller også om de ikke har scene har de likevel en distanse og inviterer ikke mye til deltakelse. De lukker forestilingen. Og det må man nok av og til – jeg jobber mye med å få utøverne til å forstå hvordan man kan åpne og lukke en forestilling. Vi lager en plan om hva som er åpent og hva som er lukket i en forestilling. Det fungerer etter min erfaring best.
Kan konvensjonene ha noe for seg?
- Ja, absolutt. Hver gang du bryter reglene, innfører du nye. Vi pleier for eksempel å si til foreldrene at her er regelen at barna får bevege seg fritt. Vi prøver å oppdra de voksne til å ikke styre barna, men heller å følge dem. Problemet er at det kan bli for mange voksne på scenen eller i spillerommet. Vi prøver å få de voksne til å forstå at vi vil skape en arena for barna og kunstnerne, at foreldrene kan lene seg litt tilbake. Noen få ganger har vi opplevd at det har resultert i full fest på scenen. Foreldrene ga frie tøyler, og utøverne mistet fokus. Det ble ikke så bra teater av det, men det har skjedd veldig sjelden.
Herjing er bra!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på scenekunst.no
