Frem til 1950–60-årene bestod nyfødtmedisinen mye av prøving og feiling, men de siste 40–50 årene har man satset mer på vitenskapelige metoder, noe som har gitt store resultater.
Det måtte imidlertid en presidentsønns død til før man fikk øynene opp for nødvendigheten av denne forskningen. I 1963 fødte Jacqueline og John F. Kennedy en sønn, Patrick, som var født 5 uker for tidlig, med en vekt på 1,8 kg. Han døde etter bare noen timer. I dag ville han ha overlevd, sannsynligvis uten særlige problemer. Dette ble startsignalet for en kraftig satsning for å utvikle nyfødtmedisinen i USA, og det største fremskrittet var utvilsomt innføringen av respiratoren, som bedret overlevelsesprosenten betraktelig.
Det neste store fremskrittet kom i 1980 da en japansk forskergruppe for første gang kunne meddele at man hadde lyktes i å bedre oksygeneringen ved å sette lungesurfaktant ned i lungene på for tidlig fødte barn. Surfaktant er det stoffet som kler innsiden av lungeblærene våre, og som forhindrer dem i å klappe sammen. For tidlig fødte barn mangler dette stoffet, som er satt sammen av fettstoffer og eggehvitestoffer. Derfor kan lungene deres klappe sammen, slik at de verken får tatt opp oksygen fra innåndingsluften eller avgitt kulldioksid til utåndingsluften. Med surfaktant har man tatt et langt skritt i retning av å frigjøre seg fra bruken av respirator, fordi man nå har et middel som forhindrer lungene i å klappe sammen, selv om barnet ikke er tilkoblet respirator. Bruken av respirator er derfor blitt kraftig redusert etter at surfaktant ble introdusert. En norsk studie har vist at man i gjennomsnitt trenger respirator i én uke mindre hvis barnet får surfaktanttilførsel enn hvis det ikke får det. Også behovet for høye oksygenkonsentrasjoner er blitt redusert tilsvarende.
Les også:
Likevel har ikke antall barn med komplikasjoner blitt mindre de siste ti årene. Dette skyldes at det er flere svært små barn i dag som overlever. Fortsatt kan for tidlig fødte barn få skader på en rekke organer som hjerne, øyne, lunger og tarm. Hvis vi imidlertid ser på prognosen for det enkelte barn, er denne likevel blitt dramatisk bedret i løpet av de siste årene. I en studie blant barn med fødselsvekt mellom 501–800 gram økte overlevelsesraten fra 20–50 % i perioden 1979–1994. Dette er en så kraftig bedring at den best kan sammenlignes med en medisinsk revolusjon. I dag rapporterer mange avdelinger om en overlevelsesrate på omtrent 50 % for barn som fødes etter 23 svangerskapsuker, hele 60–80 % ved 24 og 25 svangerskapsuker, og 90 % ved 26 uker. Skadefrekvensen har også sunket, og i en norsk studie fra Nord-Norge falt andelen av cerebral parese blant barn med en fødselsvekt under 1500 gram fra 15 % til 5 % i en tiårsperiode.
Når man kommer inn på en fødeavdeling i en for tidlig fødsel, er det viktig med saklig informasjon. Det er ting som tyder på at ro og trygghet kan bidra til å utsette en for tidlig fødsel. Saklig informasjon om barnets fremtidsutsikter er kanskje den beste måten å redusere stresset på. I de fleste tilfeller har foreldrene et altfor pessimistisk inntrykk av hvordan det vil gå med barnet deres. Fordi utviklingen går så fort, er heller ikke personalet på fødeavdelingene alltid oppdatert om barnets prognose, og det kan tegnes et for pessimistisk bilde av situasjonen. All saklig informasjon om for tidlig fødte bidrar derfor til et godt resultat.
I dag regner man med at 1/20 av barna med en fødselsvekt under 1500 gram, får en alvorlig hjerneskade, og 1/4 av barna med en fødselsvekt under 800 gram, får et alvorlig handikap. I en britisk undersøkelse fant man at halvparten av de barna med en svangerskapsvarighet på under 26 uker, som overlevde, utviklet seg normalt. I en annen studie fra Minnesota, av barn som ble født mellom 23 og 26 uker, fant man at hele 3/5 av de som overlevde, utviklet seg normalt, mens 1/5 fikk moderat og 1/5 alvorlig skade. De skadene man først og fremst tenker på er cerebral parese, mental retardasjon og synsforstyrrelser. De senere årene er man også blitt mer klar over at det er en overvekt av skoleproblemer blant svært for tidlig fødte. Dette er det grunn til å ta alvorlig, spesielt fordi mange problemer kan forebygges ved tidlig stimulering og støtte.
I det hele tatt vet man i dag at en rekke av de komplikasjonene man ser hos for tidlig fødte barn, kan lindres og til dels forebygges ved ekstra innsats. Det er derfor viktig at samfunnet legger opp til at for tidlig fødte barn og deres familier får den hjelp og støtte de har behov for – i mange tilfeller helt opp til skolealder. Det blir helt galt hvis samfunnets forpliktelser stopper ved utskrivelsen fra sykehuset.
Studier viser også at foreldrene og det sosiale nettverket rundt barna kan bidra sterkt til å bedre situasjonen for for tidlig fødte barn – de representerer en enorm ressurs. Jeg blir alltid imponert når jeg ser hvilken kjærlighet og fightervilje foreldrene til for tidlig fødte barn oppviser. De fleste er uforberedt på en for tidlig fødsel, og det kan være et sjokk å møte en moderne nyfødtavdeling for første gang.
Vi som arbeider som helsearbeidere med for tidlig fødte barn, har mye å lære av foreldrene. Vi trenger også å bli bedre kjent med den verdenen foreldrene og den nærmeste familie lever i når de har barn liggende inne i nyfødtavdelingene. Ofte kan deres verden fortone seg ganske annerledes enn den virkeligheten leger og sykepleiere opplever. Selv om det er utrolig mye kompetanse og entusiasme på norske nyfødtavdelinger, kan det likevel ikke understrekes sterkt nok at kommunikasjonen med foreldrene må tas på alvor, og vi må vel også innrømme at den til tider ikke er god nok. Det må ikke glemmes at det er deres barn det dreier seg om. Ofte er det foreldrene som kjenner barnet best. Foreldrene kan ha en svært viktig oppgave ved å være tilstede, og hvis vi som er helsearbeidere glemmer dette, har vi mistet noe vesentlig på veien.
Nyfødtmedisinen er et høyteknologisk fag, men uten varme, medfølelse og kjærlighet ville man ikke komme langt. De for tidlig fødte barna må derfor leve et liv i skjæringspunktet mellom kjærlighet og teknologi.
