Jeg har to sønner, men bare en som er hos meg

– Forferdelig tungt å forlate ditt eget barn
På formiddagen søndag 30. september dro Sissel og mannen hjem fra sykehuset. De hadde tilbud om å ha Jacob med seg hjem, men av hensyn til storebror dro de hjem alene.

– Vi måtte gjøre det beste for storebror. Vi kunne ikke ta med en baby hjem som ikke skulle være der, sier hun.

Dermed ble Jacob igjen på sykehuset. Mens Sissel og mannen gjorde seg klare til å reise fra minstesønnen, hadde familie reist hjem til huset deres for å rydde bort så mye av babytingene som mulig. Alt stod jo klart.

– Du får en følelse av å svikte ditt eget barn når du lar ham være igjen alene med bare ukjente mennesker. Vi gikk forbi alle de lykkelige familiene og visste at vi hadde forlatt vårt eget barn. Da er det ikke noe morsstolthet igjen i mammahjertet, sier hun.

Selv om storebror ikke har sett Jacob fysisk, sørget foreldrene for å ta masse bilder av lillebroren hans, sånn at han fikk sett hvordan han så ut. Et stort bilde av ham henger også hjemme på stueveggen.

Les også: Lucas Angel ble bare seks uker gammel

Tomrom etter begravelsen
Fredagen etter fødselen skulle Jacob begraves, og Sissel hadde fullt fokus på at begravelsen skulle bli perfekt. Det ble lite søvn, og mye tanker i disse dagene.

– Det er noen dager imellom der som jeg husker lite fra, forteller Sissel.

De fikk det som de ønsket, og det ble en fin begravelse. Nesten full kirke, ballonger, blomster og barnesanger.

– Etterpå ble det lange og tunge dager. Den konstante påminnelsen om at noe mangler gnagde, forteller Sissel.

Ikke noe man snakker høyt om
Noe av det første Sissel gjorde da de var kommet hjem fra sykehuset etter Jacobs fødsel, var å søke på nettet etter informasjon om dødfødsel. De følte seg så alene om opplevelsen. Men hun fant lite.

– Jeg skjønner at det er vanskelig å snakke om. Mange vet ikke hva de skal si. Dødfødsel er ikke likestilt med tap av barn som har levd. Heldigvis er det ikke så vanlig heller, sier hun.

Vet ikke hvorfor Jacob døde
Det store svaret Sissel og mannen ønsker svar på, er hvorfor. Hvorfor døde Jacob plutselig inni mors mage? De har måttet ta flere turer til sykehuset for å få bruddstykker med informasjon. Turer de har grudd seg til.

– Vi ønsker ikke å være på sykehuset. Det er vanskelig å reise inn dit nå i ettertid. Det hadde vært en stor fordel om de heller kunne samlet opp informasjonen slik at det ble færre besøk. Vi fikk dessuten informasjon uten forklaring, for den ville vi få på obduksjonssamtalen. Da er det bedre å få informasjonen og forklaringen samtidig slik at man ikke blir overlatt til egen tolkning, sier hun.

At samtalene foregår på fødepoliklinikken synes Sissel er ekstra vanskelig.

Obduksjonssamtalen har de ennå ikke vært på. Men legene har vært tydelige på at Sissel og mannen ikke må forvente seg noe entydig svar. Alt tyder nemlig på at de aldri vil få noen forklaring på det store spørsmålet.

– Det er veldig vanskelig. Men vi har fått vite mye om hva som ikke var årsaken. Det er vel et slags svar det og. Rundt 25 prosent av dødfødslene finner man aldri årsaken til. Noen har kalt det veldig tidlig krybbedød, forteller Sissel.

I motsetning til andre nybakte mødre, ble ikke Sissel undersøkt før hjemreise. Det resulterte i hasteinnleggelse og utskrapning – ikke alt hadde kommet ut under fødselen.

Les også: Hvordan snakke med barnet om sykdom og død?

Ønsker seg flere barn
Det første Sissel tenkte da hun fikk vite at Jacob var død, var at hun ikke ville ha flere barn. Hun orket ikke. Hun endret fort mening. Men likevel ønsker hun først å få alle avklaringer rundt Jacobs dødsfall på plass – for å få visshet om at de ikke kunne gjort noe fra eller til. For selv om Sissel har fått høre at hun ikke kunne gjort noe annerledes for å redde Jacob, så kjenner hun på skyldfølelsen.

– Ingen vil kunne erstatte Jacob, men et nytt barn kan flytte fokus for meg. Det hadde vært fint å se at fødsel og baby ikke er ensbetydende med elendighet. Vi ønsker ikke at storebror skal bli enebarn, sier hun.

Både fastlegen og sykehuset har laget planer for oppfølging i et eventuelt nytt svangerskap. Men de kan ikke garantere at det samme ikke vil skje om igjen.

– Det er kjempeskummelt. For å få flere barn er jo det eneste vi ønsker, sier Sissel.

Tidligere sa hun at hun ønsket seg tre barn. Nå er tallet fire. To til er drømmen. Men 26-årige Sissel vet at hun alltid vil komme til å være en hønemor.

– Blir jeg gravid igjen, kommer nok angsten til å melde seg etter hvert som barnet blir levedyktig og terminen nærmer seg, sier hun.

Støtte i andre i samme situasjon
Etter hvert vil Sissel og mannen få tilbud om å delta i sorggrupper på sykehuset. Sissel har allerede vært på et møte i foreningen Vi som har et barn for lite. Der fant hun god støtte.

– Det var godt å se at vi ikke er alene, sier hun.

Hun og mannen sørger forskjellig. Etter Jacobs død har ikke Sissels mann klart å sitte stille. Hun har derimot ikke orket så mye.

– Jeg har forståelse for at sorg på sikt kan ødelegge et forhold, men vi har en så god og solid plattform at jeg har stor tro på at vi skal komme oss greit gjennom sammen, sier hun.

Å komme tilbake til hverdagen igjen
Noen måneder har gått siden Jacob døde. Mens Sissels liv stoppet opp, gikk verden videre. Det føltes vanskelig.

– Nå har mannen min begynt å jobbe fullt igjen. Jeg vil også komme i gang igjen, men kroppen virker ikke, sier hun.

Nøkkelen til veien videre er foreløpig storebror. Sissel prøver å fokusere på det mest dyrebare hun har, og håper å kunne stable på beina en normal hverdag for ham – og resten av familien.

– Dagen blir jo bedre av et smil fra storebror, sier Sissel.

Noen dager er bedre enn andre. Hun får ofte høre at hun er sterk. Sissel tror selv at hun vil komme seg greit gjennom den vonde tiden, men mener at det ikke finnes noe reelt alternativ.

– Vi har en sønn på 2 ½ år. Da kan vi ikke bare legge oss ned og gi opp, sier hun.

Å dele tanker og følelser på bloggen sin har også hjulpet. Ta gjerne turen innom: http://lilleporselensdukke.blogspot.no/

– For meg hjelper det å snakke om Jacob. Jeg har to sønner og vil gjerne snakke om begge to.

Ønsker ikke å skremme
Sissel ønsker å sette søkelys på en liten gruppe mennesker som ofte blir gjemt litt bort. De har opplevd det utenkelige – det man ikke orker å tenke på, langt mindre snakke om. Det siste Sissel ønsker, er å skremme noen. Men hun ønsker at det skal finnes noe der ute – for de som kommer i samme situasjon som dem. Som blir medlemmer i klubben ingen ønsker seg medlemskap i – de som har ett barn for lite.

– Dette er fremdeles et tabu, et ikke-tema. Jeg er alltid redd for å skremme noen. I begravelsen var det en høygravid venninne til stede. Da var det viktig for meg å påpeke at det er en minimal risiko for å oppleve det samme som oss, sier hun.

Ettersom hun har savnet et nettverk, prøver hun nå å stable et på beina. Et nettverk som kan fange opp de som har maks uflaks. Sissel har fått oppgitt tallet 0,1 prosent. Så liten var risikoen for at Jacob skulle dø i mors liv.

– Hvis noen spør meg om hvor mange barn jeg har, svarer jeg at jeg har to. En sønn hos meg, og en liten englegutt. Det er vanskelig å gi det svaret, for det er ikke det de venter å få høre. Men det er det som er sannheten, avslutter Sissel.