Regulering
Spedbarn er helt avhengige av at voksne sørger for regulering av temperatur, mat og søvn. I tillegg er de avhengige av hjelp for å regulere sin egen aktivitet. Barnet har ulike nivåer av aktivering – fra helt rolig i dyp søvn, til rolig og oppmerksom i våken tilstand, eller til mer urolig og kraftig gråt.
Når babyer gråter høyt og intenst, er det et effektivt signal til den voksne om at nå er det noe som ikke er greit. Den voksne vil intuitivt gjøre flere ting for å hjelpe barnet: løfte opp barnet, snakke med rolig stemme, vugge litt på barnet, trille en tur, tilby en pupp eller flaske, eller annet. Ofte kan det være vanskelig å vite akkurat hvorfor barnet gråter, og det kan ta litt tid å finne ut hvordan man skal klare å hjelpe barnet. Men foreldre lærer etter hvert hva som fungerer for sitt barn, og vil ofte erfare at de klarer å hjelpe barnet sitt. Barnet, på sin side, vil etter hvert få mange erfaringer med at mor eller far kommer til unnsetning og gir varme og trygghet i en vanskelig situasjon, og at de kan bidra til å redusere ubehaget. Da lærer barnet to viktige ting: For det første lærer de at når verden er vanskelig og kroppen reagerer på ukontrollerbart vis, så vil en trygg voksen sørge for at det går bra, ubehaget fjernes og tryggheten gjenopprettes. Med andre ord, dette er en voksen barnet kan stole på. For det andre vil barnet lære om sine egne reaksjoner. Til og med veldig kraftig ubehag som gjør at man illskriker og ikke vet hvor man skal gjøre av seg, vil etter hvert gå over. Man går ikke i stykker. Selv om det kanskje kan føles slik når man er helt ute av seg! Og man får erfaring med hvordan kroppen går fra en veldig aktivert tilstand tilbake til en rolig tilstand.
Med disse erfaringene vil barnet også etter hvert styre mye av reguleringen selv. Noen vil kunne gripe etter smokken ved behov for litt trøst. Når de begynner å krabbe og gå, vil de selv kunne bestemme avstanden til en situasjon, avhengig av om den oppleves som trygg eller utrygg. Og de kan oppsøke den voksne ved behov. De kan etter hvert også snakke beroligende med seg selv, for eksempel «Au! Men det går bra».
Foreldre vil som regel automatisk tilpasse seg barnets utviklingsnivå, slik at de kan tilby den hjelpen barnet trenger for å regulere følelsene sine, samtidig som det også blir gradvis mer selvstendig. Noen ganger trenger barnet å bli holdt og trøstet, kanskje trenger barnet et fang å sitte på for å komme seg til hektene etter et sinneutbrudd, eller et blåmerke må blåses på. Andre ganger holder det kanskje med en beroligende stemme eller et oppmuntrende smil når barnet krabber i vei.
For noen barn er det ikke så lett å la seg trøste – det kan handle om barnets temperament, eller det kan være medisinske tilstander som gjør at barnet har smerter. Som forelder kan man føle seg ganske hjelpeløs når man ikke får til å trøste barnet sitt. Det er ikke så lett å utstråle ro og trygghet når man selv er utslitt eller veldig bekymret for barnet. Støtte fra familie og nettverk kan være viktig i en slik krevende tid, slik at foreldrene kan ha overskudd til å ha gode samspill med barnet sitt i de periodene det ikke har smerter eller ubehag.
Emosjonell og sosial kompetanse
Når barnet er rundt to–tre måneder gammelt skjer det en ganske tydelig endring. Barnet blir mer våkent og oppmerksomt på verden rundt seg, og atferden endrer seg fra å være refleksbetinget til å bli sosiale reaksjoner. Barnet smiler, kjenner igjen sine nærmeste og elsker å se på ansikter. Det har stor interesse for samspill, og kan holde på ganske lenge med å se på den voksne, være oppmerksomt når den voksne smiler eller snakker, og bidra i samtalen med smil, lyder og bevegelser. Dette samspillet er lærerikt og veldig viktig for barnet.
Men det er også ganske intenst, og etter hvert vil barnet trenge en pause. Dette kan vises ved at barnet virker mer urolig og utilpass, eller snur hodet til siden for å bryte blikkkontakten. Det er viktig at den voksne respekterer barnets behov for pause og ikke tvinger seg på, men holder seg i ro og venter til barnet har hentet seg inn og er klart for videre samspill. Noen ganger tar det bare noen sekunder.
I samspill med foreldre lærer barnet mye om hvordan vi mennesker forholder oss til hverandre, og hva vi kan forvente av hverandre. Vi tilpasser oss den vi er sammen med, vi deler opplevelser, vi ivaretar oss selv ved å gi tydelige signaler til den andre, og vi kan få støtte, trygghet og oppmuntring. Barnet lærer også at det ikke bare er en passiv mottaker av inntrykk fra omgivelsene sine, men det er faktisk selv med på å påvirke andre: Når barnet smiler i glede over å se mor eller far, vil smilet som regel gjengjeldes av den voksne. Barnets indre tilstand, glede, smitter over på den voksnes følelsesuttrykk! For et barn som hittil i livet har vært helt prisgitt omgivelsene sine, er det viktig å få denne erfaringen med egen påvirkningskraft. Når den voksne imiterer barnets ansiktsuttrykk og lyder, utvikles barnets opplevelse av seg selv som en egen person som kan påvirke omgivelsene.
Dette samspillet med mye imitasjon og lek med lyder og bevegelser støtter også barnets emosjonelle kompetanse. Når den voksne deler gleden eller overraskelsen som barnet viser, lærer barnet at følelsen ikke bare finnes inne i barnet, den eksisterer for de andre også. Og når barnet gråter, vil ofte den voksne gjennom mimikk og språk vise at «Huff, ja det var trist! Jeg ser hvordan du har det. Men det går bra, jeg er her med deg». Til sammen vil slike opplevelser gjøre at barnet gradvis blir oppmerksomt på sine egne følelser, og forstår mer av hvordan man kan kjenne igjen følelser hos andre. Det vil også lære at det er en sammenheng mellom hva man opplever og hva man føler. Når barnet er 8–9 måneder gammelt, vil det kunne bruke ansiktsuttrykket til en trygg voksen som informasjon om omgivelsene: I møte med noe nytt og ukjent kan det ta en titt på ansiktet til mor eller far – dersom de ser rolige og blide ut, kan det hende at situasjonen tross alt ikke er så skummel.
Å utforske verden sammen
Når barnet er rundt fire måneder gammelt får det bedre kontroll på hodet, slik at det lettere kan utforske omgivelsene sine. Da er det ikke lenger bare ansiktet til foreldre som er spennende, men også egne hender og føtter, og gjenstander de kan gripe fatt i.
I løpet av det neste halvåret vil samspillet mellom voksen og barn utvides: I tillegg til ansikt-til-ansikt-kommunikasjon, vil den voksne kunne følge med på hva barnet er opptatt av. Hva ser det på, hva strekker det seg mot? Da kan den voksne også dele barnets opplevelse ved å vise overraskelse, interesse eller glede gjennom tonefall og ansiktsuttrykk. Om barnet strekker seg etter en lekebil som den ikke får tak i, kan den voksne si "Å ja, ville du ha bilen? Her er den. Se på de hjulene!» På den måten bidrar den voksne til at barnet opplever sin verden som forståelig og forutsigbar, og hjelper barnet med å forstå hvordan barnets egen kropp og opplevelser er separate fra omgivelsene eller foreldrene, men at disse ulike delene av verden (meg selv, de andre og omgivelsene) påvirker hverandre.
Når voksne setter ord på det barnet opplever eller er interessert i, enten det er leker, lyder eller barnets følelser, bidrar de til barnets språktilegnelse. I tillegg bidrar de til å hjelpe barnets utvikling av hukommelse, oppmerksomhet og konsentrasjon, fordi språket hjelper barnet til å holde fokuset på ett sted over tid. Å utvikle ordforrådet er også en viktig forutsetning for etter hvert å klare å bevare en situasjon eller gjenstand i minnet, selv om den ikke er rett foran en, og det å kunne forstå sammenhenger mellom fortid, nåtid og fremtid.
Med gradvis bedre utviklede hukommelsesfunksjoner blir det lettere for barnet å vite om en situasjon eller en person er kjent eller ukjent. I denne alderen kan barn som tidligere har gått fra fang til fang blant tanter og onkler i familieselskaper, gjerne bli langt mer skeptisk til mennesker de ikke kjenner så godt. Foreldre kan oppleve at det blir vanskeligere å dra fra barnet, selv om barnet er i trygge hender hos den andre forelderen eller en barnevakt, fordi barnet nå reagerer sterkere emosjonelt på atskillelse.
Med barnets nye interesse for omgivelsene sine, kan det bli mindre tid til ansikt-til-ansikt-samspill. Det betyr ikke at den voksne er mindre viktig, men det er jo veldig mye som skal utforskes i omgivelsene – så lenge barnet er i trygge omgivelser og føler seg trygt på at den voksne er rett i nærheten uansett. Om barnet befinner seg i en mer utrygg situasjon derimot, for eksempel i møte med en ukjent lyd, kan det ta en titt på den voksne og bruke den voksnes følelsesuttrykk som informasjonskilde: Er mamma skrekkslagen, eller er hun blid og rolig? Dette forteller barnet mye om hvordan det skal forstå nye situasjoner.
I åtte til ti måneders alder skjer det et nytt lite hopp i barnets utvikling: Nå vil barnet bruke sosiale signaler, som peking og lyder, på en mer bevisst måte. Barnet legger også mer merke til voksnes reaksjoner og hva voksne er opptatt av. Tidligere har barnet hatt mer enn nok med å forholde seg til selve kommunikasjonen i seg selv, men nå kan det også begynne å fordele oppmerksomheten sin mellom både det som skjer og en samtalepartner. For eksempel kan en leke med fin lyd fenge oppmerksomheten til barnet, og det vil samtidig kunne se bort på mor eller far for å undersøke "Ser du det jeg ser?" Peking, lyder og ansiktsuttrykk vil gjøre det lettere for den voksne å forstå hva barnet mener, og samtalen blir gradvis mer avansert.
Rundt samme tid får barnet også en mer avansert forståelse av hvordan verden henger sammen. Fra å tidligere kun forholde seg til det barnet kunne se der og da, vil det nå forstå at selv om noe er borte, så eksisterer det fortsatt. Da blir det gøy med leker som borte – titt-titt, og de kan kikke under et teppe for å se hva som skjuler seg der.
Når barnet begynner å krabbe kan omgivelsene utforskes i enda større grad. Barnet får plutselig mulighet til selv å bestemme hva som skal utforskes, og hvor langt unna en trygg voksen det våger å dra. Den voksnes rolle blir å sørge for at barnet får lov til å utforske verden på egen hånd – så lenge det er trygt, og glede seg sammen med barnet over alt det spennende man kan oppdage, samtidig kan man være en trygg havn barnet kan komme tilbake til når verden blir litt for stor eller skummel.
7 Gode råd for et godt samspill
Stol på deg selv
Det er ikke sikkert at det som fungerer for de andre i barselgruppa fungerer for deg og ditt barn, i din familie eller i din kultur. Bruk tid på å bli kjent med barnet ditt og hva det trenger, og kjenn etter hva som føles riktig for deg. Å få råd fra fagpersoner, familiemedlemmer eller venner er verdifullt, men samtidig passer ikke alle råd for alle familier.
Se barnet
Det kan virke veldig selvfølgelig at man skal se barnet sitt. Men samtidig er det fort gjort å bli mer opptatt av hva du selv gjør eller sier, eller hva du ønsker at barnet skal gjøre, heller enn at du ser hva barnet faktisk gjør. Vær oppmerksom på hvilken tilstand barnet ditt er i – virker det avslappet eller anspent? Fornøyd eller frustrert? Hvor retter det blikket? Når du bruker tid på å observere barnet, vil du lettere oppdage hvordan barnet signaliserer sine behov, og når barnet er klart for å gå inn i samspill med deg.
Snakk med barnet
Husk at språkutviklingen starter lenge før barnet sier sine første ord. Når du setter ord på det som skjer akkurat her og nå, og akkurat det barnet ditt er opptatt av, bidrar du til barnets språkutvikling. I tillegg kan du bidra til å skape sammenheng mellom ulike hendelser, mellom fortid og nåtid, og skape trygghet og forutsigbarhet for barnet.
Bruk god tid
Et godt samspill mellom foreldre og barn forutsetter gjensidighet og turtaking – at begge parter får anledning til å bidra, og at man svarer hverandre med ord, lyd, mimikk og/eller bevegelse. Små barn kan bruke lang tid på å oppfatte den voksnes innspill, bearbeide det og forme en respons. Derfor er det viktig at den du er tålmodig og lar det gå litt tid, slik at barnet rekker å komme med sitt bidrag før du prater videre. Ti sekunders pause virker som en evighet når vi snakker med andre voksne, men i samspill med barn kan en slik pause være nødvendig for å gi barnet anledning til å komme med sitt bidrag.
Vær et speil
Ofte gjør vi det helt automatisk – når babyen smiler, smiler vi også. Når babyen gråter, får vi selv også et trist ansiktsuttrykk. Når du etterlikner barnets ansiktsuttrykk, hjelper du barnet med å forstå hva som skjer, og at du har oppfattet hvordan barnet har det. Dette er viktig for barnets utvikling av trygghet, tilknytning og emosjonell kompetanse.
Vis at du forstår barnet
Det er ikke alltid så lett å vite hva barnet ditt plages med eller hva det ønsker. Men etter hvert som du blir bedre kjent med barnet, kan du gjøre ganske kvalifiserte gjetninger. Det er uansett viktig for barnet at du viser at du ser og hører det, og at du viser hva du har forstått. «Huff, ja nå var du sinna! Nå ville du visst absolutt ikke legge deg og sove!» Barnet forstår ikke nødvendigvis hvorfor det selv reagerer så sterkt av og til. Når du snakker med det og forklarer hva følelsene heter og hvordan du forstår situasjonen, lærer barnet om sine egne følelser og hvordan følelser henger sammen med hva som skjer rundt en.
Vær raus med deg selv
Det er lett å føle seg usikker når man blir bombardert med informasjon om hva man må og ikke må gjøre. Husk at foreldre har gitt omsorg til sine barn i tusener av år. Akkurat slik barnet er forhåndsprogrammert til å kommunisere, er foreldre programmert til å tilpasse kommunikasjonen sin til barnet sitt og vise omsorg for det. Du gjør sannsynligvis veldig mye rett uten å vite det.
Alle foreldre føler av og til at de mislykkes. Kanskje de ikke klarer å finne ut hvorfor barnet gråter, eller har mye annet å tenke på, slik at de slett ikke er til stede mentalt når barnet forsøker å ta kontakt. Det er ingen katastrofe å gjøre feil i blant – det som teller for barnet, er hvordan du er mesteparten av tiden.
