Barn som ikke våger å snakke

Debuterer tidlig
Ordet selektiv kommer av det engelske selection som betyr utvelgelse. Mutisme kommer av mutism som betyr taushet eller stumhet. Det som skiller barn med selektiv mutisme fra andre barn som bare er vanlig sjenerte, er at sjenerte barn kan snakke når de blir bedt om det, skriver Inger Anne Røhr fra BUP i Bergen på hjemmesidene til Foreningen Mutisme.no.

For selektivt mutistiske barn har tausheten ikke med valg å gjøre. Ordet ”selektiv” henviser snarere til at tilstanden er framtredende i enkelte situasjoner, men ikke i andre. I virkeligheten kan barnet ønske å snakke, men våger ikke. Tilstanden vurderes derfor som en angsttilstand.

– Når vi spør Sofie om hvorfor hun ikke prater i barnehagen, sier hun at hun ikke vil at de andre, spesielt de eldre barna, skal høre henne. Når vi spør hvorfor, svarer hun at hun ikke vet, forklarer Trond.

Han mener datteren sitter fast i et mønster. Hvis hun plutselig skulle begynne å prate nå, ville det skape mye styr og oppstandelse, og det er det siste hun ønsker.

Forskjellig utslag
Forekomsten av selektiv mutisme er litt høyere hos jenter enn hos gutter og ser ut til å ligge like under 1 prosent på verdensbasis. Ifølge Inger Anne Røhr debuterer symptomene tidlig. Barna kan være helt ned i 2-3 års alderen, men da blir tegnene ofte oppfattet som vanlig sjenanse.

Symptomene hos selektivt mutistiske barn varierer mye. For de fleste av barna er det slik at det å snakke fritt hjemme til venner og familie som de kjenner, går godt. Det er i skole eller barnehage at de blir tause. Noen kan snakke til voksne, men ikke barn, mens for andre er det omvendt. Noen av barna kommuniserer med mimikk og bevegelser i stedet for å snakke. Slik er det med Sofie.

– Hvis Sofie trenger noe, eller trenger hjelp til noe når hun er i barnehagen, napper hun i klær og peker. Da må vedkommende spørre henne hva det er hun lurer på, for eksempel om hun må på toalettet. Hun svarer så ved å riste på hodet eller å nikke.

Skal få hjelp
To uker etter tannlegebesøket, hadde Sofie sluttet å snakke i barnehagen igjen. Da begynte pappa Trond å søke etter informasjon på Internett. All informasjonen han fant om selektiv mutisme så ut til å stemme overens med tilstanden til Sofie.

– På nettet kom jeg over en norsk pilotstudie ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør. Studien omfattet syv barn, og alle barna snakket tilnærmet normalt etter behandlingen. Vi var så heldige at Sofie fikk bli en del av en ny og større studie som er i gang fra høsten 2009.

Per i dag finnes det ingen allment akseptert behandling av tilstanden. Nå har to forskere vært hjemme hos familien, intervjuet foreldrene og undersøkt Sofie. Testene viser at det ikke er noe i veien med språkforståelsen, og gjennom å delta håper vi at hun til slutt skal kunne snakke mer fritt.

– Det er trygt for oss som foreldre å vite at de er ordentlig klar over situasjonen i barnehagen nå. Det har jo hendt at hun har kommet hjem veldig tørst fra barnehagen, fordi de har vært på tur og hun ikke har fått til å åpne sekken sin og ikke våget å be om hjelp, sier Trond.

Mye misforståelser
Det finnes flere eksempler på selektivt mutistiske barn som har blitt misforstått.

– En lærer på en skole ble så frustrert over eleven som ikke sa noe, at han sa ”Hvis du ikke snakker til meg, så snakker ikke jeg til deg”! Ofte tror folk rett og slett at barnet er vanskelig og ikke vil snakke. Slik er det ikke. Nå håper og tror vi at Sofie vil få den hjelpen hun trenger, sier Trond.

Ifølge Inger Anne Røhr er første steget på veien mot å forholde seg til barnet på riktig måte, det å forstå at barnet er akkurat som andre barn når det er i en trygg situasjon, og at barnet ønsker å snakke, men ikke kan. Forsker og psykolog Beate Ørbeck ved Regionssenter for barn og unges psykiske helse, presiserer at barna ikke må presses til å snakke. Det er noe omgivelsene ofte gjør helt ubevisst. Barnehagens viktigste jobb er å redusere barnets angst.