Kan barnet ha ADHD?

Tar i gjennomsnitt fire år å få diagnose
Aase sier kriteriene for diagnose i stor grad tar utgangspunkt i skolehverdagen, og at symtomene er relatert til atferd i strukturerte situasjoner som i klasserommet. Likevel er det kjent at barn helt ned i førskolealder kan vise symptomer på ADHD.
– Det er mindre vanlig å diagnostisere veldig små barn. Der har man en mer ”vente og se-holdning”, sier Aase.

Ifølge Helsedirektoratet tar det i gjennomsnitt fire år fra ADHD oppdages til diagnosen stilles. Hvis vi går ut ifra at barn i gjennomsnitt er ni år når diagnosen stilles, betyr det at mange får mistanke om ADHD når barnet er rundt fem år gammelt. Aase tror noe av årsaken til at denne prosessen tar så mange år, er at hjelpeapparatet ikke vet nok om tidlige symptomer på diagnose.

– Uro og konsentrasjonsvansker er ikke uvanlig hos barn på tre-fire år. Går foreldrene til helsestasjonen med bekymring, får de kanskje høre at de skal vente og se. Mange vokser det av seg, så for noen er det riktig. Men noen foreldre kommer med sin bekymring fordi de ser at alt ikke er som det skal – og at barna deres har større utfordringer enn andre. Da kan en ”vente og se-holdning” være vanskelig. Noen venter da kanskje noen år før de våger å komme tilbake igjen, sier Aase.

– Følg opp bekymringer!
Aase er opptatt av at dersom noen har en bekymring, så bør de følge det opp.

– Det viktigste er ikke å få en diagnose med én gang, men å ta tak i det som oppleves utfordrende. Små barn utvikler seg fort. Dersom vi kommer tidlig i gang med forebygging, kan en hindre negativ utvikling. Barn kan oppleve å bli stigmatisert - de blir stemplet som syndebukker og bråkmakere. Uansett om det er ADHD eller andre ting, sier Aase.

Hun mener at utredningen bør være en grundig prosess over noe tid, spesielt når det gjelder barn i førskolealder.
– Det kan jo være at en tidlig tenker ADHD, men så viser det seg å være noe helt annet. Barnet kan ha språkvansker eller følelsesmessige utfordringer. Kanskje kommer barnets urolige oppførsel samtidig som foreldrene er i ferd med å gå fra hverandre, eller noen i nær familie er alvorlig syke?  Vi skal bruke god tid, men det skal ikke ta år og dag. Likevel bør det nok gå noen måneder, slik at vi kan finne skikkelig ut hva barnet sliter med – og se om det er vedvarende oppførsel, sier Aase.

Ikke alle skal ha ADHD-diagnose
Rådgiver Nina Holmen i organisasjonen ADHD Norge råder foreldre til å ikke gå med uro for lenge før de snakker med noen. Ta kontakt med personale i barnehagen, helsesykepleier eller andre du kan snakke med.

– Det er ikke alltid at det er ADHD. Diagnosen bør henge høyt – og skal ikke stilles for enhver pris. Det viktigste er at barnet får hjelp. Kanskje handler det om å koble inn pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) i barnehagen for å observere og se til at barnet får den oppfølgingen det trenger, sier Holmen.

Holmen legger til at diagnostiseringen gjøres for at barna skal få riktig hjelp, og for at familien kan lære å "leve med" ADHD på en best mulig måte, sier hun.

Når ADHD Norge får henvendelser som gjelder barnehagebarn, spør de ofte om de som jobber i barnehagen ser det samme som foreldrene. Holmen sier det hender at foreldrene er alene om bekymringene. Da gjelder det å snakke med noen om sine bekymringer, og ikke gå med disse alene.

Hvordan går en fram?
For å få en skikkelig utredning må man til BUP – barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Det er fastlegen som kan gi en henvisning. Men også Heidi Aase påpeker at PPT er en viktig ressurs for barnehagebarn.
– PPT kan se mye på barnets generelle utviklingsnivå, og undersøke om barnet utvikler seg i henhold til sitt alderstrinn. Kanskje ser de noen utviklingsmessige forsinkelser, sier hun.

Det har vært mange diskusjoner rundt ADHD, og noen har ment at diagnosen til og med er in i vår tid.
– Vi ser at antallet som får diagnosen har stabilisert seg, så jeg tror ikke det er noen motediagnose. Vi har nok ikke vært bevisste nok før, og har tidligere vært for redde for å sette diagnose. Det har frarøvet en del barn den hjelpen de hadde trengt, sier Aase.

Både lettelse og sorg
Når barnet får en ADHD-diagnose er dette både en lettelse og en sorg for foreldrene.
– Det er godt å få vite hva barnets utfordringer handler om. Men samtidig kan det være en sorg at barnet har fått en diagnose som vil vare livet ut. Foreldrene bekymrer seg for fremtiden, sier Nina Holmen.

Mange opplever at familie, slekt og venner ikke alltid forstår hva familien sliter med. De kan komme med sårende kommentarer som ”Bare han får ei helg hos meg, så skal jeg nok få styr på ham”.

– Foreldre ønsker ikke blikk fra andre, og synes det er vanskelig å kjenne på andres fordommer. I ADHD Norge møter de andre som er i samme situasjon, mennesker som forstår hvordan de har det.  Vi har fylkeslag i alle landets fylker, og har blant annet familiesamlinger og kurs, og vi følger med på forskning, sier Holmen.

Viktig med mer forskning
ADHD-studien ved FHI skal skaffe ny kunnskap om barn som er i risiko for å utvikle ADHD, og målet er at ny kunnskap kan benyttes til å sette inn forebyggende tiltak og eventuelt behandlingstiltak. Mye av fokuset er på førskolebarn.

– Vi er interessert i barn og ADHD fordi det er en folkehelseutfordring. Når så mange som tre til fem prosent av barn rammes av ADHD, betyr det at minst en i hver skoleklasse vil ha det. Barna selv har en økt risiko for uheldig utvikling dersom man ikke griper fatt i utfordringene tidlig. Når et barn har vansker, rammer det også familien og nettverket rundt. Mer kunnskap kan hjelpe disse barna og familiene deres.» Vi ønsker å finne ut hvorfor noen vokser det av seg, mens andre ikke gjør det. Hvorfor er det forskjeller mellom gutter og jenter? Vi er også veldig heldige som kan rekruttere barn fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa). Det gir oss en unik mulighet i verdenssammenheng, sier Aase.