– Jeg gledet med veldig til å bli mor igjen, men følte hele tiden at det var noe som ikke stemte. Jeg var mye på sykehus, og trodde flere ganger at babyen var død i magen. Jeg følte også at det var feil å få et barn til, siden storesøster fremdeles var så liten. Men jeg fikk beskjed om at dette var helt vanlige følelser hos gravide, forteller den 25 år gamle kvinnen. Hun har valgt å være anonym, og vi kaller henne Lisa. Også barnas navn er endret.
Lisa er tobarnsmamma. To år har gått siden hun fikk minstejenta, og i dag kan hun si at hun er like glad i begge barna sine. Slik har det ikke alltid vært. For selv om Thea var en etterlengtet og planlagt baby, klarte ikke Lisa å forholde seg til den lille jenta som kom til verden. Da de skulle sy rett etter fødselen spurte Lisa pleierne om de ikke kunne ta vekk babyen, slik at hun kunne sende SMS.
Les mer: Fødselsdepresjoner – vanlig og vanskelig
| Hva er en fødselsdepresjon? Tilstanden kan spenne fra mindre plager til alvorlig depresjon, og den må være tilstede det meste av dagen omtrent hver dag i to uker eller mer for å oppfylle kravene til diagnosen fødselsdepresjon. Fødselsdepresjon er egentlig en samlebetegnelse på depresjon under eller etter svangerskap. Nyere data viser at ca. 1/3 av alle depresjonene etter fødsel starter under svangerskapet. |
Ikke hennes barn
Hun følte seg helt rar. Dette var ikke hennes barn. Utad levde hun livet som lykkelig nybakt tobarnsmamma, og når andre var til stede lot hun som ingen ting. Men egentlig orket hun ikke følelsen av å verken se eller høre babyen.
– Det føltes som om jeg passet på en liten hundevalp, og jeg gikk bare og ventet på at noen andre skulle komme og hente henne. Jeg var som en robot, og ga henne mat og rene bleier. Ingen kos – ingen ting ekstra. Det gjorde det ikke lettere at hun var et kolikkbarn som gjerne kunne gråte 14 timer i døgnet, forteller Lisa.
Morskjærligheten overfor storesøster Amalie var det ingen ting i veien med, og Lisa nøt tiden sammen med henne.
– Jeg husker ennå en gang Amalie og jeg hadde vært alene i lekeland, og jeg visste at jeg måtte hjem til Thea. Jeg gruet meg til å komme hjem igjen, for jeg visste så altfor godt hva jeg hadde i vente, sier Lisa.
Les mer: Mor i barseltiden
Holdt alt for seg selv
Hun holdt alle tankene for seg selv. Selv ikke samboeren fikk vite noe om hvordan hun egentlig hadde det. Samboeren jobbet mye på den tiden, men Lisa ville vise at hun taklet rollen som tobarnsmamma. Ringte han hjem mens babyen hylgrein, la hun gjerne Thea igjen på soverommet og gikk utenfor huset for å svare – slik at det hørtes ut som om alt var i orden.
– Jeg var så redd for at folk skulle bli skuffet over meg. Thea var planlagt og jeg hadde to barn med 19 måneders mellomrom. Jeg ville vise alle at jeg var flink og ønsket ikke at noen skulle tro at jeg var en dårlig mor, forteller Lisa.
Først da Thea var fire måneder snakket Lisa med kjæresten om følelsene sine. Han hadde sett at noe ikke stemte, og tok henne med en gang med til lege.
– Jeg sa til legen at jeg hadde tanker om å drepe barnet mitt. Svaret jeg fikk var at jeg måtte komme meg mer ut og gå flere turer, sier Lisa.
Men hun visste at det ikke hjalp. To måneder senere skiftet hun lege og kom til en som tok henne på alvor.
Les mer: Morsfølelsen kan sitte langt inne
