Barnet oppfatter seg som egen person
De erfaringene barnet får i kontakten med verden omkring seg, gjør at det gradvis oppfatter seg som en egen person. Det skiller mellom seg selv og andre i en helt annen grad enn før. Vi ser det tydelig ved at kontakten får et mer bevisst preg. Barnet roper for å påkalle oppmerksomhet, og strekker hendene ut for å bli tatt opp. Det skiller i enda større grad mellom kjente og ukjente personer, og særlig i ca. 7-10 måneders alder reagerer det med skepsis overfor fremmede. Og barnet viser stor interesse, ikke bare for foreldrenes ansikt og stemme, men for alt det ser og hører rundt seg.
Barnet er også rent fysisk på vei ut: ved ca. 6 måneder kommer interessen for å bevege seg ved egen hjelp (rulle, krype, krabbe), og det får en helt annen mulighet til å stille sin nyskjerrighet.
Løsrivelse og tilknytning – hånd i hånd
Samtidig som barnet vil utforske verden omkring seg, virker det på mange måter enda sterkere knyttet til foreldrene. Det er to sider av samme sak. Etter en vågal tur rundt stolen er det alltid godt å komme tilbake til foreldrene og forsikre seg om at de fremdeles er der. Derfor er «borte-tittei» leker så fengslende akkurat i denne alderen. Med skrekkblandet fryd ser barnet foreldrenes ansikt forsvinne, for så å dukke opp igjen – gang på gang. Denne artige leken har således en dypere mening for barnet, som den spede spiren til større uavhengighet.
Hentet fra: «Foreldre-barn-samspill: En veiledning til foreldre.»
