Ikke misforstå, som terapeuter og foreldre har vi førstehånds kjennskap til hvor vanskelig det kan være. Men heldigvis vet vi også at det faktisk går an å håndtere sinte barn på en god måte. Før vi forteller deg teknikkene som kan snu måten dere som familie håndterer sinne, må du vite at sinne alltid er en sekundær følelse. Det betyr at det alltid ligger noe ubehagelig bak. Sinne er noe vi gjemmer oss bak, fordi det får oss til å føle oss mindre sårbare enn det smerte, frykt og følelsen av å være såret, gjør. Hvis du stopper opp og husker på at det er noe annet som har forårsaket sinnet – skuffelse, at barnet er lei seg eller frustrert, vil du være ett skritt foran.
Et annet poeng er at sinnet har en målsetning. Det viser at noe er galt, på samme måte som at hvis du brenner deg på fingeren, så skjønner du at komfyren er varm. Det rammer fort og reaksjonen er umiddelbar: Barnet ditt er skuffet fordi det ikke får lov til å gå til venninnen sin. Og kaboom, du har en krangel i gang. (Vi vil forklare hvordan du kan forstå disse følelsene senere.)
Husk dette når du leser disse sju måtene du bør unngå å reagere på når barnet ditt er sinna.
Trassalder eller nysgjerrighetsalder – podcast med psykolog Helge Holgersen som gjest
1. Ikke kom i veien!Når barnet ditt eksploderer i sinne eller svarer deg fullt av raseri, ikke gå rett opp i fjeset på det. Det er det dummeste du kan gjøre når barnet ditt er midt i et sammenbrudd. Så lenge barnet er gammelt nok, anbefaler vi at du ikke kommer i nærheten av barnet. Husk at når barnet eksploderer, er sinnet kommet ut av kontroll. Adrenalinet pumpes rundt i kroppen, de er i flukt-modus og klare til å sprekke. Hvor nærme vil du egentlig være? Kommer du for nært, risikerer du bare å helle bensin på bålet. Og prøver du å snakke til barnet midt i et sinneutbrudd, vil du bare få brannen til å blusse opp. Vi føler ofte at vi må håndtere slike sammenbrudd, men så lenge ingen er i fare for å bli skadet, er det bedre å trekke seg unna og gi dem litt tid. For hvis du hadde sett en sint fremmed person i butikken – så ville du vel ikke gått bort til ham og kjeftet eller prøvd å snakke til ham, hadde du? Du ville sannsynligvis flyktet derfra så fort som mulig.
2. Ikke la følelsene dine styreReagerer du med følelser når barnet ditt blir sint, vil det bare få situasjonen til å eskalere. Da gjelder det å finne en måte å trekke deg ut av situasjonen på. Gå bort, trekk pusten, forsøk å holde følelsene unna og hold på kontrollen. Hvis du trenger litt tid på å roe deg ned, kan du gå bort en liten stund (hvis barnet er gammelt nok). Si til deg selv ”Jeg skal reagere logisk, ikke følelsesmessig. Jeg skal være saklig og holde meg til emnet.” Du kan gjerne minne deg selv på at endringen i oppførsel skjer trinn for trinn, og ikke over natten. En del av oppdragelsen er å vise hvordan barnet bør håndtere følelsene sine. Vær et godt forbilde. (Lettere sagt enn gjort, vi vet!) Når du selv blir sint, er det din jobb å vise barnet gode måter å håndtere de vanskelige følelsene på.
3. Ikke konkluder om hvorfor barnet er sinnaDet kan hende barnet har god grunn til å være sint. Av og til er det jo faktisk på sin plass å bli skuffet, lei seg og sint. Alle har det sånn noen ganger. Noen ganger viser skuffelsen seg gjennom sinne. Hvis barnet ikke selv kan forklare sitt standpunkt, må du la det være i fred til det roer seg. Du kan si ”Jeg skjønner at du er sint, og det er leit at du føler det sånn”. Og så la barnet være i fred til det har roet seg ned. Hvis det utvikler seg til et sinneanfall hvor han sier stygge ting, ødelegger ting eller skader andre, må du reagere på oppførselen. Du kan ikke kontrollere barnets følelser, men gi tydelige konsekvenser og ansvar for dårlig oppførsel. Å bli sint på barnet fordi det er sint, vil bare gjøre alt verre.
Det er normalt at barn blir sinte. Vi blir alle sinte. Det er ikke sinnet i seg selv som er problematisk, det er oppførselen. Barn tåler fryktelig lite frustrasjon. Bare fordi barnet er sint, betyr det ikke at situasjonen trenger å være uhåndterlig. Ikke forvent at barnet alltid er fornøyd med, eller liker dine avgjørelser. Aksepter at det er en del av oppdragelsen å være upopulær – og det er ok.
4. Ikke forsøk å snakke et sint barn til fornuftUnngå å ha en rasjonell samtale med et sint barn. Det nytter ikke. Hvis barnet er skuffet over noe, og du prøver å snakke det fra det, er sjansene store for at sinnet bare vokser. Ikke forsøk å få barnet til å se ting fra ditt synspunkt, fordi du ikke vil at det skal være sint på deg. Det hjelper ikke. Sjansene er store for at du vil ende opp frustrert selv. Noen barn vil forsøke å snu det mot deg, og prøve å snakke deg til fornuft i stedet, slik at de får viljen sin. Gi heller barnet litt tid til å roe seg ned. Du kan si ”Jeg ser at du er sint, så vi kan ta en timeout begge to og snakke om det senere heller.”
5. Ikke kom med trusler eller konsekvenser midt i utbruddetVent til ting har roet seg ned før du kommer med konsekvensene av den dårlige oppførselen. Hvis du prøver å straffe barnet mens følelsene er i full sving, risikerer du bare å gjøre ting verre. Kom heller tilbake etter en stund og si ”Du var veldig sint. Jeg lurer på om du skulle ønske noe av det du gjorde skulle vært annerledes. Hva vil du gjøre annerledes neste gang?”
Du bør også tenke over om konsekvenser virkelig er nødvendige etter et sinneutbrudd. Noen ganger straffer man barn bare fordi de ble sinte. Noen barn har kommet til terapi hos oss og fortalt at de mistet alle privilegiene sine fordi de ble sinte. La oss si at en tenåringsjente slamrer med døren og sier noe sint for seg selv på vei ut døren for å gå en tur. Hvis du ser objektivt på det, håndterte hun følelsene sine ganske bra – hun gikk ut for å roe seg ned. I en slik situasjon kan det hende du ikke straffer barnet likevel. Alle familier har ulike regler for hva som er greit og ikke, men det må være litt slingringsmonn for hva som regnes som akseptert oppførsel. Og igjen – ikke straff basert på følelser, men for dårlig oppførsel.
6. Snakk med barnet om det etterpå (gjelder særlig eldre barn)Hvis det er på sin plass og barnet er gammelt nok, og er villig til å snakke om hva som gjorde det sint, prøv å snakk sammen om det. Du kan si ”Du var skikkelig sinna tidligere i dag. Hadde det sammenheng med det dumme som skjedde på skolen i dag?” Gi barnet tid til å svare, og vær en god lytter. Ikke avbryt eller kom med leksjoner om hva barnet skulle ha gjort. Hvis barnet forteller om følelsene sine, still åpne spørsmål. For eksempel ”Hva tenker du at du kunne gjort annerledes om det skjedde igjen?” eller ”Er det noe jeg kunne gjort for deg?”
Som regel skyldes sinneutbrudd hos større barn og tenåringer at de ikke har gode nok problemløsningsevner. De har ikke lært å løse det opprinnelige problemet på en skikkelig måte, så de skriker, ødelegger ting og sier stygge ting. Slike evner kommer ikke automatisk, men må trenes opp. Noen ganger kan en prat med barnet være en god anledning til å lære dem måter å løse problemer på.
7. Ikke mist målet ut av syneSpør deg selv hva du ønsker å oppnå som forelder. Hva er målet ditt? En av de viktigste jobbene dine, er å vise dem riktige og sunne måter å oppføre seg på ved å lære dem måter å håndtere problemer på. Det er ikke bare oppdragelse som er viktig, men også å lære barnet nye ting, og guide dem. Noen ganger trenger man ikke konsekvenser etter dårlig oppførsel, men en prat om hvordan barnet bedre kan håndtere en lignende situasjon i fremtiden.
Takk til James Lehman, Janet Lehman og Elisabeth Wilkins, Empowering Parents Newsletter og Legacy Publishing Company
Les barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen reaksjon på denne artikkelen, og hennes råd til hvordan du bør takle barns sinne
