Spørsmål:
Hei!
Jeg er mamma til en nydelig gutt på 2 år og 7 måneder. Men jeg er også en sliten og litt frustrert og bekymret mamma. Sønnen vår har utviklet seg fint motorisk hele veien, han klatrer og løper, og er generelt veldig aktiv. Han har fått konstatert barneastma og er plaget med hyppige luftveisinfeksjoner, men det er vel ganske normalt. Bruker inhalasjonsmedisiner fast.
Vanskelig å kommunisere
Det er når det gjelder språk og sosiale ferdigheter at bekymringen kommer inn. Frem til han var 2 år hadde han veldig lite språk, kun enkelte ord, og han sa vel egentlig ikke mamma og pappa skikkelig før like før 2-årsdagen. Etter hvert har det kommet mer og mer, litt i rykk og napp og av og til noen skritt tilbake, fortsatt er det ikke enkelt å kommunisere med han. Han setter sammen 2-3 ord til ganske forståelige setninger, men av og til er det bare babbel rett og slett, og det virker som han kun gjentar de setningene han kan enn å prøve seg på nye.
Svarer lite og liker ikke nye ting
Barnehagen har gjort en TRAS i høst, ordforråd er ok, men dialog og mer abstrakt bruk/forståelse var dårligere. Han liker sanglek, men synger lite selv. Han lærte første strofe på bæ-bæ lille lam for 1 år siden, og det er fortsatt den eneste han kan. Han svarer nesten aldri på spørsmål, bare ser på oss. Hver dag spør vi hva han har gjort i barnehagen, om det har vært morsomt etc. Til dags dato har han ikke svart på sånne spørsmål. Han liker heller ikke å prøve nye ting, nekter å gå i bassenget, bade i fremmede badekar, sitte i sykkelvogn, prøve skiene etc. Vi smører oss med tålmodighet, helsestasjonen var litt diffuse på når og på hvilket grunnlag tiltak skulle settes inn i forhold til språkutviklingen.
Vi ser at han blir litt parkert i forhold til lek med jevnaldrende, og jeg tror jo at det må gjøre noe med mestringsfølelsen hans etter hvert som han nå blir eldre og skjønner mer, og ser hva andre barn får til. Jeg syns også det er så leit, skulle så gjerne kunnet kommunisere mer og bedre enn hva vi får til.
Skriker for alt og ingenting
Det som kanskje er mer slitsomt er at han har et voldsomt temperament, han skriker og skriker og skriker for alt og ingenting, svarer nei på alt, også der nei ikke er et fornuftig alternativ. Før tenkte vi at det var mangel på språk som forårsaket noe av det, men nå vet vi at han forstår og kan få frem hva han vil.
Dette er trass tenker vel de fleste, og går over, men det sliter på hele familien, har ikke tall på hvor mange måltider som har blitt ødelagt av dette, og det ender med at jeg og mannen min hakker på hverandre. Jeg syns vi prøver og prøver, snakker om det på kveldene og er enige om hvilken strategi vi skal bruke, men jeg får det hvert fall ikke til. Blir veldig lei meg når jeg kjenner at det jeg har mest lyst til er å komme meg ut av huset og bort fra hele situasjonen, eller når jeg rett og slett er misunnelig på andre foreldre.
Lytt til podcast om søskensjalusi. Gjest er psykolog Helge Holgersen.
Er også storebror
Det skal nevnes at vi har ei jente på 8 måneder, og hverdagen er travel. Storebror er snill med søsteren sin og det har ikke vært problematisk, men jeg har mange ganger ønsket at vi hadde ventet med å få nummer 2, fordi eldstemann krever så mye oppfølging og oppmerksomhet.
Jeg vet ikke hva jeg helt konkret lurer på, men noen generelle råd kanskje, og hvilke tiltak du eventuelt ville satt i verk i sånn situasjon på helsestasjonen. Vi har planer om å kontakte helsesøster, men jeg måtte bare gjøre noe i kveld, ettersom det har vært nok en slitsom ettermiddag her i huset…
Beklager langt innlegg, takknemlig for svar!
