Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
Vi har alle møtt et eller flere av følgende utsagn:
- Barn trenger mye oppmerksomhet.
- Hun vil jo bare ha oppmerksomhet.
- Han gjør det bare for å få oppmerksomhet.
- Barn får altfor mye oppmerksomhet nå for tiden.
- Moderne barn vil ses og høres hele tiden.
Noen ganger bruker vi ordet ”oppmerksomhet” i positiv betydning. Andre ganger bruker vi det negativt og om et nesten primadonna-aktig behov, om noen som alltid vil være i sentrum og som ikke tåler at andre også får vår oppmerksomhet. Noen ganger snakker vi om barns (alle menneskers) grunnleggende behov for å bli ”sett”, som vi kaller det. Hva mener vi med det? Når er barns appell om oppmerksomhet uttrykk for et velbegrunnet eksistensielt behov, og når er denne appellen et usunt ønske om applaus og om å være midtpunktet?
– Vi har ulike behov for oppmerksomhet
Vi har alle forskjellige behov for oppmerksomhet fra andre mennesker, oppmerksomhet i betydningen interesse. Noen av oss trives best når vi er for oss selv, andre trives best omgitt av mange mennesker. De vi alle har felles er behovet for andre mennesker som ”vitner” til våre liv. Vi vil at noen skal legge merke til det når vi kommer med et nytt klesplagg, når vi er glade eller triste, når vi helst vil være alene og når vi gjerne vil bli dratt inn i samtalen eller aktiviteten igjen.
Vi har alle et behov for å bli ”sett” av minst ett annet menneske – men gjerne flere. Det å føle seg ”sett” betyr å føle at noen ser oss ”bak fasaden”, at noen ser oss ”som vi virkelig er”. Dette innebærer at noen må interessere seg så mye for oss at de gjør seg den umaken å ”se” oss bak vår fasade av tilbaketrukkethet, munterhet, likegyldighet, overstadighet eller aggressivitet.
Behovet for å bli ”sett” er like gammel som mennesket selv. Det er imidlertid nytt at vi vektlegger dette begrepet i barneoppdragelsen og i pedagogikken. Det gjør vi blant annet fordi vi i løpet av de siste 40 – 50 årene har lært at mange av de barn og voksne som bruker mange krefter på å skaffe seg ”oppmerksomhet”, egentlig bare savner å bli ”sett”. Fjernsynskanalene flommer over av reality shows der barn, unge og voksne opptrer, leker, kjemper, konkurrerer, og så videre, og dette er et fenomen noen mener bekrefter det moderne menneskets trang til de berømte 15 minuttene med berømmelse. Det er ingen tvil om at mange av deltakerne i realityshowene har meldt seg på ut fra et ønske om å bli ”sett”. De blir derfor ofte veldig skuffet når de skjønner at de kun blir sett på. Berømmelsen og kjendisstatusen blir et utilfredsstillende surrogat.