Berikelse av språket eller unødvendig?Haugland poengterer at banneordene ofte enten er religiøst betinget eller er benevnelser på kjønnsorganer, og at det er uheldig at barn bruker disse ordene.
– Foreldre må lære barna å sette ord på følelsene sine uten å ty til vulgært eller trosnedverdigende språk, sier han.
Vinje er ikke enig og ønsker å avdramatisere banningen.
– Det spiller ingen rolle hva ordene betyr. Banning er ikke kommunikasjon. Det er effekten av ordene som er viktigst, sier han.
Viktig å ta hensynMen også Vinje mener at det er viktig å ta hensyn.
– Man begrenser seg jo. Er man på besøk hos en gammel tante som blir støtt når noen sier fy søren, så tar man hensyn til det. Og sier i hvert fall ikke faen i helvete mens hun hører på, sier han.
Spesielt nevner han at det er lurt å ta hensyn til andre menneskers tro. Men han er ikke helt enig med Haugland om hva som defineres som trosnedverdigende.
– I budene heter det jo at man ikke skal misbruke Guds navn. I så fall er herregud blasfemisk. Men å nevne djevelen og hans tilholdssteder er jo vanligere, og det burde jo i så fall være helt i orden. Men det virker som det har motsatt effekt, sier han.
En forumbruker skriver:Jeg synes ikke herregud er et banneord, men en forelder i barnehagen laget et såre leven ut av det på foreldremøte da barnet hadde kommet hjem og sagt det. Følte de fleste andre der var enig med meg. Et herregud kan komme uten at man tenker over det.
Vinje mener det er leit om ikke kristne får bruke hele språket på hva de føler i sitt indre.
Heller ord enn voldVinje mener at følelsene trenger utløp i en eller annen form uansett.
– Det er bedre å ty til banneord og utskjelling enn å gå løs på inventaret eller plage mennesker. Bruk heller språket til å uttrykke engasjementet, sier han.
Ikke gjør som jeg gjør, men som jeg sierMange av oss voksne banner, og når vi får barn som hermer etter alt vi sier, blir vi gjerne mer oppmerksom på disse ordene. Men skal vi luke dem ut, eller bare håpe at barna ikke snapper dem opp?
Vi banner ikke hjemme, og det hadde ikke vært greit om barna begynte å banne, noe de takk og lov ikke har begynt med. Det er få ting som er mindre sjarmerende enn at små barn banner som bryggesjauere, skriver en forumbruker.
Men hva om ordene plutselig glipper?
Ja jeg banner, prøver å begrense meg, men det kommer svært ofte stygge ord. Ungene banner ikke og de vet det ikke er lov, selv om jeg er dum og gjør det.
Haugland mener at selv om barna fanger opp banneordene uansett om de brukes hjemme eller ei, så blir vi mest påvirket av familien.
– Vil du ikke at barnet skal banne, bør du ikke gjøre det selv. I hvert fall ikke rundt dem. Livet roper høyere enn ordene, sier han.
Skulle ordene likevel komme ut av munnen før man rekker å stoppe dem, bør man anerkjenne at det har skjedd.
– Da er det greit å si ”Det var dumt at jeg sa”. Uvaner er til for å vendes, oppfordrer han.
Også Vinje mener at det nytter lite å si at bare de voksne får banne.
– Det er latterlig og hårreisende dumt. Andre argumenter kan jeg ha forståelse for, men det er bare dumt å ikke ha samme regler for barn og voksne, sier han.
Litt stas med banning?Mange av oss kjenner noen som synes det er litt stas og morsomt når toåringen som knapt kan snakke plutselig sier ”Herregud” eller ”Faen”. Men ingen ønsker å vedgå at de gjør det selv. Hvorfor?
– Jeg er ikke enig med dem som er stolte over barnas banning. Det viser ikke respekt for andre menneskers tro. Er det virkelig dette vi ønsker å lære barna våre, spør Haugland.
Vinje ler litt og mener det ikke er noen grunn til å lage oppstuss rundt disse banneordene.
– Kommer det, så kommer det. Banneordene har ingen moralsk effekt, og ungen kommer ikke til å bli kriminell som voksen selv om han banner, beroliger han.
Tegn på dårlig språk – eller?Hauglands beste råd for å bli kvitt banningen, er å lære barnet å sette ord på følelsene sine, og finne kraftuttrykk som ikke er banning.
Flere forumbrukere er enig med Frøken Muffin i at banning er tegn på dårlig ordforråd:Jeg synes banning er unødvendig og for meg et tegn på at man mangler en god form for å uttrykke seg, skriver hun.
Vinje avviser at banning henger sammen med dårlig ordforråd:
– Nei, det er bare tull. Tvert om er det mange som banner som er kreative i bannskapen sin og har stor bredde i språket sitt. Det er ikke noe som skulle tilsi at barn som banner har dårligere ordforråd, sier han.
Ønsker å bli kvitt banning i barnehage og skoleSelv om banning er vanlig, ønsker de fleste av oss å unngå at disse kraftuttrykkene brukes av barna våre. Haugland mener at media har mye av skylden for økt bruk av banning hos barn i dag.
– Vi får jevnlig tilbakemelding fra lærere som ønsker å begrense banningen fordi den går på trivselen løs i klassen, sier han.
Haugland oppfordrer foreldre til å ta kontakt med barnehagen eller skolen om det viker som det er mye banning rundt barnet.
Vinje forteller om en barnehage i Troms som hadde en noe annen tilnærming til banning, selv om de også ønsket å få bukt med den.
– Personalet gikk inn for banneterapi. Mens den voksne kompet på gitar, fikk ungene lire av seg alt de ville av bannskap, i håp om å kurere banningen.
Om det virket, vet han ikke. Men selv om Vinje synes det var en morsom historie med et hederlig utgangspunkt, er han ikke enig i at man skal luke bort banneordene.
– Nei, det er litt synd. Da fratar man barna et ordforråd som kan være til lettelse for dem, sier han.
Skal ha sjokkeffektVinje poengterer at noe av funksjonen til banneordene er å sjokkere.
– Jeg hørte en gang en historie som førte til mye diskusjon. Det var en 7-8 år gammel jente som var i familieselskap. Da sier hun plutselig ”tante Emma er en hore”. Det er klart det er ment å sjokkere. Hun ville vekke oppmerksomhet, sier han.
Familien i selskapet kunne enten velge å blåse det bort som ”jaja, lille venn” eller å bli sjokkerte. Vinje er ikke i tvil om at det sistnevnte er riktigst.
– Da imøtekommer de barnets behov. Og det ville jo ikke vært morsomt ellers, sier han.
Forflating av banneordeneOrd som tidligere hadde sjokkeffekten som banneord skal ha, har ikke nødvendigvis det i dag. For eksempel herregud.
En forumbruker skriver: Det er vel ingen som regner ”herregud” som et banneord?
Når de tradisjonelle banneordene mister effekten, må man ifølge Vinje finne nye. Han sier at vi ofte ser mot engelsk når vi leter etter nye.
– Shit er jo blitt et vanlig banneord i Norge nå. Så vanlig at det er blitt et helt alminnelig ord. Engelske ord er ofte mer fysiske. Det verste jeg vet om er motherfucker. Noen mener det er kommet til Norge også, og det er litt pussig, sier han.
Likevel mener Vinje at det er stor stabilitet i banneregistret – de gamle fungerer fremdeles i stor grad.
– Vi må tåle bredde i språket – også de kraftige ordene, avslutter Vinje.
Bannes det mer i nord?
Mange har inntrykk av at banneordene sitter løsere nord i landet enn i det tradisjonelle bibelbeltet på Sør-Vestlandet.
En forumbruker skriver: Her bannes det ja. Ligg vel i blodet.
Kommer noen gloser her og der. Tror ikke han kommer til å ta skade av det. Han er tross alt 1/4 nordlending. Tror han kommer til å bruke det mer bevisst bare for å irritere om det er totalforbud. Så han får heller lære seg at det ikke skal brukes når som helst, skriver en annen forumbruker.
Vinje forteller at det ikke er gjort noen undersøkelse om forekomst av banning i ulike deler av landet, men kan nok være enig i at det kan virke som det er mindre banning i sør.
– Banneordene er ofte også forskjellige. Jeg tror for eksempel ikke at hestkuk forekommer på Østlandet, sier han.
Men om ordene brukes mer i nord, har Vinje oppdaget at de fleste kan dem.
– Selv de som er mest mot banneordene kjenner godt til dem. De bare tør ikke å si dem, sier han.
