Barn i treårsalderen kan fremdeles ha problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet, og de kan komme med de mest dramatiske historier om hva de har sett og hørt i løpet av dagen, uten at vi trenger å tenke på det som løgn. Fra fireårsalderen av kan barn begynne med bevisst løgn – eller fordreining av sannheten.
Alle lyver litt
Når du vurderer hvordan du skal reagere på løgn, kan det være greit å ha i bakhodet at forskning viser at de fleste mennesker lyver litt hver dag. Still ikke altfor store krav om total ærlighet til barnet ditt, mange løgner kan være ganske uskyldige og motivert av et ønske om å imponere noen.
Uskyldig til løgnen er bevist
Hvis du har mistanke om at barnet har fortalt en løgn, men ikke er hundre prosent sikker, bør du la det ligge. Som alle andre bør barn regnes som uskyldige til det motsatte er bevist. Hvis du har oppdaget en løgn som er såpass alvorlig at du ønsker å konfrontere barnet, bør du huske at bebreidelser for det som har skjedd neppe fører noe godt med seg. Poenget er ikke at barnet skal gå rundt og ha dårlig samvittighet, men at det skal lære å velge sannheten neste gang.
Ikke overdramatiser
Du må derfor sørge for at barnet alltid føler at det lønner seg å snakke sant, at konsekvensene av å fortelle sannheten alltid er mindre alvorlige enn konsekvensene av å tviholde på løgnen. Selv om du er skuffet over barnets oppførsel, kan du sørge for å la det skinne igjennom at du setter pris på at sannheten kommer frem. Vær rolig når du konfronterer barnet, og fokuser på hva barnet kan gjøre for å rette opp i det som har skjedd. Ikke overdramatiser situasjonen.
Du er et eksempel
Noen ganger er små barn så opptatt av egne ønsker og behov at de slett ikke opplever at det de sier ikke er helt sant. Også når det gjelder sannferdighet, er eksemplets makt stor. Hvis barnet hører at du lyver om alder for å få en billigere inngangsbillett, har det selvfølgelig vanskelig for å forstå at det selv ikke har lov til å lyve.
Mitt og ditt
Barn i førskolealder har heller ikke så klare oppfatninger om mitt og ditt, og må lære hva det vil si å stjele før de kan forstå at de gjør noe galt. Vær derfor tydelig på hva du mener med å stjele – eller ta noe som ikke er ens eget, for eksempel at det også omfatter å la være å levere tilbake noe man har lånt.
Drives av spenning og lyst
Det kan være flere grunner til at barn stjeler. Ofte er det så enkelt som at de ser noe fristende de har lyst på – det kan være en leke eller godteri. Noen barn kan oppleve spenning når de stjeler, men de fleste gjør det fordi lysten på det de ser, overgår konsekvensene av å ta det.
Forklar situasjonen
Også i slike saker er det vanskelig å konfrontere barnet hvis du ikke er helt sikker på at det har stjålet noe. Hvis du er helt sikker og snakker med barnet om det, så bevar roen og unngå å overdramatisere. Poenget med samtalen er ikke å skape skyldfølelse, men å hjelpe barnet til å forstå og ordne opp i situasjonen, og å unngå at det skjer igjen. Barnet må få hjelp til å levere tilbake det det har tatt, eller eventuelt erstatte det.
Hentet fra Babyverdens foreldreveilederserie. Fagkonsulent: Henning Rye dr.philos. og spesialist i klinisk psykologi.
