Foreldres engstelse smitter over på barna

Også babyer kan merke følelser
Psykolog Magne Raundalen sier barn tidlig legger merke til foreldrenes sinnsstemning – selv før de har språk.

– Som foreldre kan vi godt være bevisste. Foreldre ønsker ikke å overføre sin frykt til barna. Vi kan vinne mye på å forklare. Både små og store vanskeligheter blir enklere for barnet å takle dersom det får en forklaring, sier han.

Raundalen forteller at stadig flere lover og regler i dagens samfunn vektlegger barns rett til å bli sett og hørt.

– Det kan nesten se ut som om det barn ikke vet, har de vondt av. Men samtidig er det ikke alt barn burde vite. Vet barna for mye, kan de i verste fall bli omsorgspersoner for sine egne foreldre, sier han.

Tips:

Vi bør prøve å følge litt med på hva barna snakker om og er opptatt av. For det hender at barna har fått vite noe av andre – for eksempel venner eller eldre søsken – som de ikke har fått forklart.

– Det kan være ting i barnesystemet som barna ikke tør snakke om. Det må ikke ulme i barnesystemet. En ulmebrann der kan skape langvarig og skadelig frykt, sier psykolog Magne Raundalen.

Dersom du er usikker på hvor mye du skal fortelle, kan du stille deg spørsmålet: Er dette informasjon barnet bør få av forstandige voksne? Hvis svaret er ja, er det gjerne best å ta dette selv, så har du mer kontroll.

Barne- og voksensystem
– Jeg bruker ofte å si at vi har to systemer: barnesystemet og voksensystemet. Sex hører til voksensystemet. Det samme gjør en del ting som angår ekteskapet, og for eksempel om en er redd for en klump i brystet – men ikke ennå er sikker på hva det er, sier han.

Magne Raundalen sier foreldre har en plikt til å roe seg selv ned.
– Dramatiske fantasier, som ikke har rot i virkeligheten, skal du i alle fall ikke la barna få vite om, sier han.

Raundalen mener vi må vurdere når det er greit å la ting gå fra voksensystemet til barnesystemet.

– Vi må tenke gjennom – er dette virkelig noe jeg skal snakke med ungene om?

Les også:

– Ikke push barnet for mye!

Katastrofetanker
Vi er mange som har kjent på følelsen av bekymring for de små, hvis de for eksempel blir syke eller skader seg. Noen ganger er det fort gjort å se for seg verst tenkelige utfall med én gang.

– Dersom en hele tiden har katastrofetanker, kan en lære å holde følelsene sine i sjakk. Det går an å lære seg strategier, og snakke til seg selv, sier Dyregrov.

Dyregrov sier det ligger i vår natur at vi skal bli redde og urolige. Dersom barna kommer for langt vekk fra oss, blir vi engstelige. Barnas reaksjon er gråt. Men spørsmålet er hvor stort utløp følelsene skal få.

Han gir et eksempel. Siden han jobber med familier i krise, sier han at eksempelet er litt ekstremt. Men det illustrerer godt.

En mor hadde mistet et barn. Da hun fikk et nytt barn, og det kom opp i skolealder, hadde hun helst lyst å følge barnet helt inn i skolegården og til skolebygningen. Men hun visste at dersom hun gikk hjem og opp i husets andre etasje, kunne hun se ham derfra.

– Så for å ikke være overbeskyttende, valgte hun det siste alternativet. Det var en klok mor, sier Dyregrov.

Han sier det kan være greit å tenke litt over at dersom en har uttrykt en bekymring én dag, kan en passe på å ikke gjenta det samme dagen etter. Det kan virke forsterkende for barnet.

Etter hvert som barna blir eldre, skjer det også en endring i hva de er redde for.

– Barn i førskolealder er ofte redde for monstre og spøkelser – ting som ikke er reelle. Det kan være vanskeligere når barnas redsler er de samme som foreldrenes, sier Dyregrov.

Barn skal lære

– Voksne må gjerne vise følelser, men de må sette ord på følelsene. Det er viktig at barn lærer å uttrykke, forstå og regulere følelsene sine, sier Atle Dyregrov.

Vanskelig med mange følelser på en gang
Atle Dyregrov tror ikke barn har vondt av å se at foreldrene har følelser. Det kommer mer an på hvor stor mengde følelser det er på én gang.

– Jeg pleier å si at det er som i en skibakke. Dersom en begynner å bremse helt på toppen, er det lettere å kontrollere farten enn om en har kommet midtveis. Det gjelder å være litt tidlig ute, og prøve å roe seg selv ned. Ikke la barnet bli engstelig, sier han.

Pust skikkelig

For mange kan det være en god hjelp å puste godt inn gjennom nesen, holde pusten litt, og så puste ut gjennom munnen når de er urolige.

Raundalen tror det er viktig å sette rolige ord på frykten, selv om en er usikker på om barnet har reagert. Kanskje kan en også være ærlig og si at en ikke alltid helt vet hvorfor en blir engstelig.

– Har mor flyskrekk, kan hun for eksempel si: Mamma gruer seg i noen dager før vi skal ut og fly, og må kanskje ta en tablett. Men det er ikke noe du trenger å bekymre deg for, sier Raundalen.

Går du med en redsel for at noe skal skje med barnet ditt, sier Raundalen det går det an å si: ”Du synes kanskje jeg ser veldig redd ut, men alle er redde for, og bryr seg ekstra om barna sine”.

Har du noe viktig å fortelle? Planlegg!
Dersom du skal forklare barnet noe du føler er viktig, sier også Raundalen at det er viktig å forklare på en rolig måte. Planlegg gjerne situasjonen på forhånd, og det kan også være lurt å skrive ned hva du har tenkt å få fram.

– For dersom de voksne er oppskjørtet og i følelsesmessig ubalanse, klarer ikke barnet å ta til seg budskapet. Kanskje husker barnet bare mammas tårer, og ikke hva hun sa, sier han.

Barnet trenger å forstå
– Dersom barnet hører de voksne snakke, men ikke får noen forklaringer, kan de fort bli engstelige. Barn i førskolealder tar ofte utgangspunkt i seg selv, og tar mye ansvar. De tenker veldig fort at noe er deres feil, og kan lage egne fantasier om hva som har skjedd, sier Dyregrov.

Barnet kan mistolke
Magne Raundalen sier det er viktig å være klar over at små barn ikke alltid klarer å tolke voksnes reaksjoner.

– Barn klarer for eksempel ikke å skille mellom forskrekket og redd. De er gjerne åtte-ni år før de ser forskjellen. Så hvis det skjer noe som er sjelden, plutselig eller overraskende, kan barnet fort tro at foreldrenes reaksjon er redsel. Da er det viktig å forklare barnet hvordan situasjonen virkelig er, sier han.

– Hvis vi voksne er veldig forskrekket fordi det grusomme som skjedde er så sjelden, så er jo det at det er så sjelden en god nyhet som vi kan formidle til barnet, sier Raundalen.