«Mine første år er knyttet til moren min. Jeg kan huske den trygge fornemmelsen av kroppen hennes når hun bar meg på ryggen. Når jeg var sulten eller tørst, svingte hun meg rundt dit hvor jeg kunne få tak i de fulle brystene hennes. Om natten, da det ikke var noen sol å varme seg på, hadde jeg armene og den gode, varme kroppen hennes. Etter hvert som jeg ble eldre, kunne jeg uten frykt følge med på alt jeg ville der jeg satt trygt på ryggen hennes, og når søvnen overmannet meg, kunne jeg bare lukke øynene.» Kabongo, en østafrikansk kikuyuhøvding, minnes sine første år. (D. Jackson 1999)
Til alle tider er barn blitt båret omkring, og det blir de heldigvis fortsatt de fleste steder i verden. For mange år siden så jeg en film fra Bogota i Colombia hvor fattige kvinner som fødte premature barn (for tidlig fødte) ble oppfordret til å bære den knøttlille babyen på innsiden av forklekjolen sin, nærmest som en kenguru. Barna hadde større overlevelsesmulighet, inntil mors hud og hennes varme, enn i de overfylte kuvøsene. Barna kunne være så små at sugerefleksen ikke var utviklet ennå, men nettopp den optimale stimuleringen av både mor og barn, gjorde at melken flommet og nærmest dryppet ned i barnets munn. «Kengurumetoden» er i dag velkjent, og den viser oss blant annet hvor viktig hudkontakt er. Følg hjertet ditt!
I enkelte samfunn er det slik at man gir barna kontinuerlig fysisk kontakt for å kommunisere med dem gjennom berøring. Tenk hvordan de første 9 månedene av barnets liv var. En sammenhengende full kroppsmassasje. Men hva skjer så, da? Når barnet ditt gir utrykk for ikke å trives, er det nettopp for å bli holdt rundt. Har du hørt om spedbarn som sender ut «feil» signal?
Hvorfor er vi da så redde for at barna våre skal få «dårlige vaner»? Som for eksempel ved å ta opp et spedbarn som vi har lagt ned for å sove, men som ikke er klar for søvnen der i sengen, og som kanskje føler seg utrygg og alene? Synes du det er vanskelig, så kan et godt råd være å følge hjertet sitt. Selvfølgelig vet du hva barnet ditt trenger. Tenk at det lille barnet ditt opplever hele verden gjennom deg, dine hender, berøringen, melken din, bevegelsene dine, stemmen din og alle voggesangene. Tenk å få være så verdifull!
Forskning på eskimobarn har vist sammenheng mellom bæring og barnets utvikling. De små barna sitter varmt i en pelsjakke laget for to og har fritt utsyn fremover på hver side av morens hode. Alle morens bevegelser er hun med på, og hun betrakter verden fra forskjellige vinkler. Denne visuelle informasjonen fra så forskjellige perspektiver, kan være en forklaring på hvorfor eskimobarn har en så velutviklet romoppfatning. Det fortelles at de for eksempel kan lese en bok opp ned like lett som den riktige veien.
I The Continuum Concept (J. Liedloff 1986) forteller forfatteren om indianerbarna som hun bodde sammen med i 2 ½ år. Hun ble overrasket over å se hvor uvanlig avslappet disse barna var. Det tok henne år å forstå hvordan barn som bæres faktisk lærer bedre. Barn som bæres, gråter mindre og er derfor mer oppmerksomme på samspillet som foregår rundt dem. Det er i denne årvåkne tilstanden at barnet er mest mottagelig for læring. De blir små observatører til alt det bæreren foretar seg. I tillegg bidrar dette til at barnet blir kvitt den overskuddsenergien som det ikke greier å kvitte seg med på egen hånd.
Hvordan kan vi fortsette å tro at å legge barn i egne senger eller i vogner er det beste for dem? Rundt om i verden bærer mødre barna på seg nettopp fordi de tror at fysisk kontakt gir dem trygghet – tar de helt feil?
