Hva gjør du når barnet ditt nasker?

– Ha en bekymringssamtale med barnet!
Psykologen har en oppskrift som han bruker på samtaler med barn og unge i arbeidet sitt. Øverland kaller framgangen han benytter seg av for ”bekymringssamtale”. Samtalen kan føres med barn i alle aldre. For barn under fire år bør man velge enkle og konkrete ord og ellers se an barnet om det forstår deg.

Les også:

Når grensesettingen mislykkes

Slik gjennomfører du en bekymringssamtale med barnet ditt:

1. Finn en åpen arena
En åpen arena er et sted og en tid hvor du kan snakke med barnet ditt uten at du som voksen blir sint eller at barnet går i forsvar.  For en fireåring kan det være når dere sitter på stuegulvet og bygger lego sammen. For tiåringen er det kanskje kjøreturen hjem fra håndballtrening.

– Jeg anbefaler nøytrale situasjoner, gjerne knyttet til faste aktiviteter. Det er bedre å sitte ved siden av hverandre i en bil enn å sitte rett overfor hverandre ved spisebordet. Det kan bli for konfronterende, mener psykologen.

Han forteller om de klassiske tabbene som foreldre gjerne gjør når de skal tas opp noe ubehagelig med barnet sitt.

– Mange barn sier til meg at de forsto at det kom til å bli bråk da mamma kom inn på rommet mitt, for det gjorde hun bare når hun skulle kjefte. Hvis du har denne vanen, kan du ikke bruke barnerommet som en åpen arena. Det er også en typisk feil å legge opp til en ekstraordinær hyggelig aktivitet når noe er galt, for eksempel en tur til svømmehallen. Da blir mange barn mistenksomme, og dere starter samtalen med en negativ undertone.

– Har dere ingen åpne arenaer, må dere lage noen. For barn kommer alltid i trøbbel på en eller annen måte. Før eller siden kommer dere til å trenge å snakke ordentlig sammen, sier Øverland.

2. Bli bevisst på kroppsspråket ditt
Det er helt ok å ha følelser mens dere snakker sammen, men det stresser barnet hvis du skriker eller gråter. Du kan gjerne fortelle barnet at du er sint eller redd, men følelsene dine skal ikke drukne det du har å si. Bruk vanlig stemmevolum når du snakker til barnet.

3. Selve samtalen
Slik kan en bekymringssamtale se ut:

Far: – Jeg er bekymret
Gjør det enkelt. Bruk få ord. Pust godt, ta en liten pause før du fortsetter:

Far: – Jeg har sett i det siste at penger forsvinner.
Pause. Pust.

Far: – I tillegg sier lærerne at du er lei deg på skolen/Jeg ser at du spiser mindre/at du sover lite
Vær konkret og beskrivende, ikke si ”du virker trist”, det er for generelt. Pause. Pust.

Far: – Derfor lurer jeg på om du har begynt å stjele.
Vær direkte. Pause. Pust.

Far: – Det kan godt hende at jeg tar feil, for jeg har tatt feil før. Men jeg er bekymret. Er det du som har tatt pengene?
Med mindre du har sett barnet ditt gjøre noe galt, kan du ikke vite om det stemmer. Åpne opp for at du kan ta feil. I en bekymringssamtale skal du ikke si så mye mer enn i dette eksempelet. Det er en vanskelig samtale for barnet og foreldrene.

Barnet: Har du spionert på meg?
Far: Ja, det har jeg, for jeg har vært så bekymret at jeg har fulgt ekstra godt med.
Vær ærlig.

Barnet svarer nå enten bekreftende:

Barnet: Ja, jeg har tatt penger.
Far: Tusen takk for at du svarer ærlig. Så fint at vi kan snakke om det. Jeg er faren din og jeg er glad i deg. Dette skal vi følge opp. Dette skal vi fikse sammen, du og jeg.
Vær støttende og avslutt samtalen.

Eller avkreftende:
Barnet: Nei, jeg har ikke tatt penger.
Far: (dersom barnet gir ham grunn til å tro på svaret) Fint! Da tok jeg feil. Det beklager jeg.
Barnet vil antakeligvis likevel synes at praten var ok fordi den viser at foreldrene følger med.
Fars svar dersom han ikke tror barnet: Nei vel. Jeg er fortsatt bekymret, men det kan hende jeg har stresset deg med å snakke om noe så vanskelig. Vi slutter nå, men vi må snakke mer om dette. Hvis du kommer på noe mer du har lyst til å si, kan du gjøre det når som helst.
Unngå å la barnet miste ansikt. Unngå en ”stolthetskonkurranse”. Avslutt samtalen.

Les også:

Hvis du ikke er snill, så…

Skyldfølelse i oppdragelsen skader barna

4. Løsning
Hvis barnet forteller at det har gjort noe galt, må du reagere. Psykologens råd er klart: Reaksjonen din må komme raskt og den må stå i forhold til det som har skjedd.

– Seksåringen må gå tilbake til butikken med sjokoladen og levere den tilbake og si unnskyld til eieren. Hold barnet ditt i hånden hvis hun trenger det, og trøst henne etterpå. Barn jeg har jobbet med sier at det ikke er straffen som er problemet, men den ekle atmosfæren som henger over hjemmet i dagevis etterpå. Ikke trekk det ut i tid, men bli ferdig med det. Da har du lært barnet ditt noe viktig om problemløsing.