– Er kjønnsforskjeller medfødt eller miljøskapt? Er kjønn kulturelt betinget i tillegg til de biologiske forskjellene?
Mange mener fortsatt at de medfødte ulikhetene bestemmer hvordan vi opptrer i mange sammenhenger, og at det derfor verken er ønskelig eller mulig å arbeide for at jenter og gutter, eller kvinner og menn, skal gjøre det samme (bli "likestilte"). En annen tilnærming er å si at hvert barn fødes med noen fysiske og mentale forutsetninger, men hvordan det skal utvikle seg og handle og tenke, er avhengig av samspillet mellom disse forutsetningene og påvirkning fra miljøet. Og da er det et spørsmål om i hvor stor grad kjønnstypisk atferd kommer av at noen typer handlinger blir positivt bekreftet og forsterket, mens andre handlinger, som oppfattes som "gale" i forhold til kjønn, blir motvirket og dermed svekket. En del interessant forskning har vist at måten voksne oppfører seg på overfor barn, også spebarn, i høy grad er avhengig av hvilket kjønn barnet har (eller oppfattes å ha). Kommunikasjonen overfor jenter fokuserer på ansikt-til-ansikt-dialog og det å ha det koselig sammen, mens gutter forventes å være opptatt av ytre ting, og derfor ofte snus ut "mot verden" og blir stimulert til å ta på og se på ting.
Jeg hører stadig foreldre fortelle om at små jentebarn er opptatt av dukker og "huslige" ting, og ikke bryr seg om biler og annet som beveger seg fort, og motsatt at små gutter bare er interessert i slike ting, men ikke i dukker. Dette blir oppfattet som bevis for medfødte kjønnsforskjeller. Da bemerker jeg ofte at det er rart at guttebarn har en medfødt interesse for biler hvis slike medfødte egenskaper er utviklet over tusener av års biologiske evolusjon, for biler har vi bare hatt i noe over hundre år. Spørsmålet er kanskje heller hvorfor gutter i dag er opptatt av biler, og da mener jeg man må se på hva bilen "står for" i barns opplevelser av voksnes liv. Hvis vi ser tilbake i tid, er det jo ingen tvil om at det så langt vi kjenner til har vært forskjeller i hva jenter og gutter har interessert seg for og lekt med. Jeg antar at det før vi fikk biler i svært mange kulturer har vært slik at hester har vært viktige transportmidler, som stort sett har vært ridd, kjørt og stelt av menn. Følgelig tror jeg at gutter fra tidlig av har vært opptatt av hester og lekt at de har hatt hester (kjepphester for eksempel), mens jenter ikke har hatt samme mulighet for å utvikle interesse for hester. I dag ser vi derimot, i alle fall i en del vestlige samfunn, at det stort sett bare er jenter som er opptatt av hester, og at gutter som er det, risikerer å bli sett på som "femi". Da kan man spørre om hva som er biologi og hva som er sosialt og kulturelt betinget.
– Når utvikler barn en kjønnsidentitet? Oppfatter de seg tidligere som et biologisk kjønn enn et psykologisk/sosialt kjønn?
En tradisjonell oppfatning, særlig innenfor psykoanalytisk psykologi, har vært at det å bli klar over eget kjønn, altså biologiske kjønnsforskjeller, er utgangspunktet for utviklingen av kjønnsidentitet. Det vil si at når barn blir bevisst hvilke voksne som har samme kjønn som dem, begynner de å utforske og imitere de egenskapene de ser hos dem. I dag er kanskje ikke ytre biologiske ulikheter så viktig for denne utviklingen av identitet som gutt eller jente. Jeg tror at barn tidlig kan oppleve et kulturelt press mot å utvikle handlingsmønster som er knytta til kjønn. De vil derfor kunne oppleve at de er jenter og gutter, og forventes å oppføre seg i tråd med det, før de har sett og blitt opptatt av de fysiske forskjellene.
Men det er noen paradokser her: På den ene siden vokser dagens barn opp i et samfunn som er mer likestilt, med muligheter for utfoldelse uavhengig av kjønn for voksne så vel som barn, og de kan derfor velge å identifisere seg med personer som har mer varierte væremåter enn i tidligere tider. På den andre siden ser vi at sterke krefter, ikke minst kommersielle produsenter av leketøy og medier, skiller klart mellom hva som er ment for jenter og gutter, og barn vil ofte få klar beskjed tidlig om hva som "passer" for dem, avhengig av deres kjønn.
– Når skal vi som foreldre begynne å tenke på kjønnsroller i forhold til barnet vårt? Fra fødselen, med rosa og blå lue, eller senere?
Må foreldre "tenke på kjønnsroller" i forhold til barnet, i betydningen å behandle gutter og jenter ulikt, bestemt av forventninger til hvordan jenter og gutter er eller bør være? Eller er det mulig å tenke på barnet som et unikt individ, og tenke bevisst på å bidra til utvikling av både "feminine" og "maskuline" egenskaper, uavhengig av biologisk kjønn? Etter mitt syn er problemet med kjønnsrollebasert oppdragelse at den begrenser både jenters og gutters muligheter til å utvikle viktige egenskaper i et moderne og omskiftelig samfunn. Jeg mener derfor at et overordnet mål må være å la både jenter og gutter utvikle evne til kommunikasjon og innlevelse i andres situasjon, men også evne til å markere seg og egne meninger på en konstruktiv måte. Dette betyr ikke at jenter og gutter, kvinner og menn skal bli "mest mulig like". Likevel mener jeg det er viktig at en gutt ikke skal være nødt til å bli mest mulig lik en norm for gutter og vice versa.
– Hva er de vanligste forskjellene mellom gutter og jenter i førskolealder?
Dette er det vanskelig å svare klart på. Men hvis vi tar forbehold om at det er store ulikheter innenfor gruppene, vil vi særlig i barnehagen se tendenser til noen forskjeller mellom kjønnene. Jenter har en tendens til roligere aktiviteter, og leker en del to og to med mye samtale og nært/tett samspill - noe som ofte fører til at en tredje jente blir stengt ute. Gutter vil oftere leke fysisk aktivt og i større grupper, men da også med mindre samtale og nære relasjoner.
Det er samtidig et beklagelig faktum at guttene er overrepresentert blant de barna som har atferdsproblemer og lærevansker. Her er det litt vanskelig å si hva som er årsakssammenhengene, om årsakene ligger i genene eller i miljøet. Men gitt at det i det moderne samfunnet er veldig viktig med språklig og kommunikativ kompetanse, kan det være grunn til å spørre om jenter gjennom sine erfaringer tilegner seg denne kompetansen i større grad enn gutter.
– Er det slik at barna i dag arver foreldrenes oppfatning av hva som er kvinnelig og mannlig, og at kjønnsrollene dermed alltid er en generasjon "forsinka"? Måten vi snakker om kjønnsroller på, er ikke nødvendigvis i samsvar med det vi realiserer selv som voksne, men våre idealer og holdninger er kanskje noe barna våre realiserer?
Dette er for så vidt et interessant spørsmål, som går på hva i omgivelsene som har størst betydning for utvikling av slike grunnleggende oppfatninger. En del foreldre ser med en viss forundring at barna deres i leken har mer tradisjonelle kjønnsroller enn det de selv mener at de praktiserer i hjemmet. Og flere lekforskere peker på at barn i leken ikke nødvendigvis imiterer atferd de har observert hos sine nærmeste voksne, men at de ofte kan lære hva som er "riktig" atferd av andre barn, og av medier som er innrettet mot barn. Derfor mener mange forskere at barns kjønnsrolleforståelser kanskje er mer sammensatte enn tidligere. Barn opplever at det er større valgmuligheter med hensyn til væremåter, men samtidig ser vi at både jenter og gutter rendyrker temmelig tradisjonelle kjønnsroller som handler om å ta seg ut og være mest mulig "feminin", henholdsvis "maskulin".
– Skal vi oppmuntre gutter til å leke med jenter og omvendt?
På den ene siden er det sannsynlig at barn som leker med barn av motsatt kjønn, vil få mer varierte lekeerfaringer, og dermed kunne utvikle mer varierte egenskaper og mangfoldig kompetanse. På den andre siden kan man spørre om ikke barna i slik felles lek kan gjenta tradisjonelle roller slik at guttenes dominans og jentenes tilpasning til omgivelsenes krav vil prege leken på en uheldig måte. Slike erfaringer har gjort at noen pedagoger i barnehage og skole har gjennomført opplegg der barna i deler av tida er i kjønnsdelte grupper. Man antar at med voksenstyring vil barna her får mulighet til å utvikle sider av seg selv som overskrider de tradisjonelle kjønnsrollene. På Island har en del barnehager, under fellesnavnet Hjalli, slike kjønnsdelte barnegrupper store deler av dagen, og man mener at guttene her lærer å kommunisere, samarbeide og ta hensyn til andre, mens jentene på sin side lærer å stå fram, markere egne ønsker og behov, og utfolde seg mer fysisk.
Likevel kan det også sies at kjønnsdelte barnegrupper kan bidra til å rendyrke spesielle kjønnsroller ved å sette strengere grenser for hva slags atferd som er "tillatt". Dette er avhengig av hvem som dominerer i en gruppe, enten det er et av barna eller en voksen, og hvilke holdninger vedkommende har.
– Hvordan forholder en seg til gutten som vil ha på rosa strutteskjørt i barnehagen?
Det er nok fremdeles slik at mange vil reagere på at en gutt bruker eller ønsker å bruke så typiske "jentete" symboler som et rosa skjørt. Reaksjonene kan komme fra både andre barn og fra voksne. Jeg tror bevisste voksne kan bidra til å "normalisere" det å prøve ut ting som kjennetegner det motsatte kjønn, ved å gå foran som rollemodeller som ikke reagerer negativt, heller ikke med sitt kroppsspråk.
– Er det fortsatt mer akseptabelt at jenter leker med "guttete" ting enn at gutter leker med jenteting?
De senere årene har menn tatt mer ansvar for omsorgsfunksjoner i hjemmet, og det er knapt noen som reagerer lenger når menn triller barnevogn, eller på andre måter framstår som "myke" i samspill med barn. Likevel er det kanskje slik at noen blir bekymret hvis en gutt prøver ut mer "jentete" ting i leken? Jeg har hørt om fedre i barnehager som er bekymret for at guttene deres kan bli homofile hvis de leker med dukker eller andre "jenteting". Jenter opplever nok større forståelse og aksept hvis de holder på med "gutteting", og dette kan oppfattes slik at likestillingen i større grad har bidratt til å utvide jenters og kvinners handlingsrepertoar enn menns.
– Det har jo vært flere studier som viser at gutter får en uforholdsmessig stor del av barnehagepersonalets oppmerksomhet, og at personalet ofte referer mer til guttene når de prater om sin arbeidsdag. Hvorfor blir det en så skjev fordeling?
Både i barnehage og i skole er det nok fortsatt slik at guttene skaffer seg mer oppmerksomhet fra voksne, ikke minst ved å gjøre ting som fører til negative reaksjoner. Dette kan skyldes både de forutsetningene de har med seg (som kan være mer eller mindre genetisk betinget) og det handlingsmønsteret de har lært. Men ut fra et samhandlingsperspektiv er det jo slik at "negative" handlinger også kan inngå i et samspillsmønster, så kanskje er det best å unngå å "måtte" reagere negativt, og heller reagere positivt på positiv atferd og gå inn for å lære guttene mer konstruktive væremåter og handlingsmønster. Enkelte mener at en periode med kjønnsdelte grupper kan være en måte å innarbeide slike handlings- og samhandlingsmønster på.
– Hva bør vi som foreldre være bevisste på i vår lek og omgang med barn i forhold til kjønnsroller?
Hvis en ønsker å motvirke veldig tradisjonelle kjønnsroller hos egne barn, tror jeg jo en del på det gode eksempel. Barn ser mer på og lærer mer av det vi gjør enn det vi sier. Hvis foreldrene i samvær med barn viser at det er mange måter å være menn og kvinner på, vil vi tilby barna et større "utvalg" når de skal bygge opp sine egne repertoar av være- og handlemåter.
– Bør jenter og gutter behandles likt? Eller bør vi uansett tenke individorientert uavhengig av kjønn? Legger vi for stor vekt på kjønn når vi oppdrar barn?
For meg er det naturlig å si at vi bør oppdra barn ut fra deres individuelle forutsetninger med tanke på å utvikle en bred og variert kompetanse for et samfunn i endring, og at tradisjonell jente- eller gutteoppdragelse ikke svarer til dette samfunnets behov. Men det er utvilsomt lettere å si enn å gjøre. Vi er nok fortsatt så preget av et kjønnsdelt samfunn at det synes vanskelig å forholde seg til andre uten å ta hensyn til kjønn. I en episode av programmet "Kos og kaos" (se under) fikk vi se at voksne som får et lite spebarn i hendene med forespørsel om å "passe på barnet", ikke vet hvordan de skal opptre før de har sjekket hvilket kjønn barnet har ...
– Har du noen tips til foreldre som ønsker å lese mer om kjønnsroller og likeverd?
Som mann, far og førskolelærer, og i dag utdanner av førskolelærere, har jeg hatt utbytte av litteratur som handler om nye måter å være mann på i forhold til barn. Her har jeg et par titler som kanskje særlig kan anbefales til andre menn: Per Are Løkkes Farsrevolusjonen. Fedre og maskulinitet i en ny tid (Pax 2000) og Åse Bratterud, Kari Emilsen og Ole Fredrik Lillemyrs Menn og omsorg - i familie og profesjon (Fagbokforlaget 2006), som handler om både det å være far i dagens moderne familier og det å gå inn i arbeid med barn i barnehage og skole, på arbeidsplasser der menn i dag er i kraftig mindretall.
En mer omfattende bok om barns utvikling til jenter og gutter er Harriet Bjerrum Nielsen og Monica Rudbergs Historien om gutter og jenter. Kjønnssosialisering i et utviklingspsykologisk perspektiv (Universitetsforlaget 1989), som fortsatt er en grunnbok når det gjelder kjønnssosialisering.
Jeg kan også anbefale episode nr 6 av NRK-serien Kos og Kaos med Klaus J. Sonstad. Den er tilgjengelig på NRKs nettsted: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/294031
