Spørsmål:
Jeg blir snart mor til tre, og gleder meg veldig. Har to nydelige, gode og snille barn på 2 og 5. Problemet mitt er at jeg har så kort lunte. Er veldig utålmodig, og blir lett sint, særlig på min eldste, som er i ferd med å bli selvstendig og «stor» – og dermed trassig og noen ganger rett og slett ufyselig. Jeg har konstant dårlig samvittighet for dette. Både det at jeg blir sint, og det at jeg behandler barna ulikt. Men yngste er alltid blid og grei å ha med å gjøre, og da har det lett for å bli sånn. Hvordan kan jeg komme meg ut av dette? Jeg vil ikke at barna skal huske meg som en sint mamma. Allerede er min eldste redd for å fortelle ting i tilfelle hun skal få kjeft. Jeg synes dette er forferdelig, men klarer ikke å kontrollere meg.
Svar:
Kjære deg
Jeg vil først si at jeg tror mange vil kjenne seg igjen i din historie. Det finnes ikke noe mer givende, men også mer utfordrende enn å ha småbarn.
Det som er bra er at du er klar over dette. Du har god selvinnsikt og ser også at du møter barna dine forskjellig. Det er et godt utgangspunkt. Det er ikke uvanlig at vi føler forskjellig for barna våre. Det er også forståelig at vi reagerer med irritasjon og sinne på utfordrende oppførsel fra barna. Det viktige er ikke hva vi føler, men hvordan vi handler. Barn opplever nær, god voksenkontakt som kjærlighet. Merker de at søsken får mer av denne gode voksenkontakten kan det oppstå sjalusi og den utfordrende oppførselen øker. En ond sirkel kan være i gang. Her er det vårt voksenansvar og innsikt som er viktig for å forebygge dette. Allier deg med partneren din, slekt og venner. Be om avlasting og ta imot den hjelpen du kan få. Den eldste datteren din er kanskje den som trenger mest nær, god kontakt med deg en periode for å fylle opp «kjærlighetsbeholderen». Gjør kjekke ting som hun velger sammen med henne alene. Er dere så heldige å ha besteforeldre kan de kanskje ha en hver etter tur eller begge av og til.
Det er også viktig at du tar vare på dine egne behov for å være alene, med partneren din, med veninner etc
Men ingen er fullkomne, alle har vi vel mistet besinnelsen overfor barna våre i utfordrende situasjoner. Da trenger barnet å vite at mamma/pappa gjorde en feil. Det er viktig å plassere skylden på den voksne ellers vil barnet legge skylden på seg selv. Like viktig er det å be barnet om unnskyldning. Vi er modeller for barna våre på godt og vondt.
I noen kommuner tilbyr de kurs og veiledning til foreldre som strever med samspill og grensesetting. Spør på helsestasjonen hvilke tilbud som finnes i din kommune. Boken «De utrolige årene: en veiledning i problemløsning for foreldre med barn i alderen 3-8 år av Webster-Stratton, C (2000) Oslo: Gyldendal» kan også være nyttig.
Hilsen Synnøve
