Rasende treåring – grunn til bekymring?

En mor skriver:

I går oppdaget han for eksempel en colaflaske i kjøleskapet og ville ha. Han skulle akkurat til å reise på tur med besteforeldrene sine og jeg sa at han ikke fikk cola nå. Da klikket det fullstendig for han. Han tviholdt på kjøleskapet, slo, bet, dro meg i håret og så videre – mens han skrek av full hals.

Vi nådde ikke inn til han i det hele tatt. Fikk på han sko og faren min tok han med seg ut i bilen, sa strengt til han at «nå er det nok». Da ga han seg (sikkert fordi han aldri har opplevd bestefaren sin «irritert» før). Men så kom kvelden, og han skulle pusse tenner. Vi avtalte på forhånd at han skulle få se én episode til av serien som han ser på, og så skulle vi gå på badet. Jada, det var en avtale sa han. Men så begynte det så fort episoden var ferdig. Vi må dra han inn på badet, pusse tennene mot hans vilje og så videre og så videre. Han hyler fortsatt! Faren holder han mens han er helt rødsprengt i ansiktet og skriker mot meg: «Jeg skal bite deg mamma, jeg skal bite deeeeeg». Det er skikkelig ekkelt, og vi blir veldig bekymret.

Det samme skjedde i kveld. Fullstendig ute av kontroll. Vi prøver å vise forståelse for at han er sint. Jeg sa til han at jeg skjønner at han er sint, og det har han lov til å være, men at vi likevel skal pusse tennene – for det var det som var avtalen. Vi må igjen få en hylende unge med oss inn på badet, pusse tennene med makt og få av ham klærne. Bleie fikk vi ikke på han, selv om vi var to! Så bar det i seng med beskjed om at når han roer seg så kan vi synge en sang. Han roet seg da ganske fort (han var ganske trøtt i dag, men likevel). Da han roet seg så forklarte jeg at sånn har han ikke lov å oppføre seg, og at det derfor ikke blir noe lesing i kveld og at han ikke får ha iPaden i morgen. Da begynner han å hyle igjen og sier han skal ringe politiet…

Vi aner bare ikke hva vi har gjort galt og hvordan vi skal takle dette. Det virker ikke som at noe hjelper! Dette er da ikke normalt??

Vær så snill si du har noen gode råd, vi blir så slitne av dette… Han er jo vanligvis en veldig omsorgsfull og grei gutt. Det er bare på kvelden han får slike «anfall»…

Helsesykepleier Elin Asbjørnsen svarer:

Hei!

Skjønner godt at dere som foreldre føler fortvilelse og rådløshet når deres lille og egentlig snille gutt får disse raserianfallene. Selv om det er vanskelig som foreldre å oppleve at barna vender sinnet mot dere, synes jeg at dere skal se på dette som positivt. Det at barn viser frustrasjon og sinne overfor de som står dem nærmest, kan på mange måter ses på som en tillitserklæring. Dere representerer tryggheten i livet hans, og hvem andre er det mer naturlig å utøse sine følelser på enn mor og far.

Sinnet trenger ikke ha noe med colaflasken eller tannpussen å gjøre i det hele tatt. Det kan bare være en anledning til å få ut all frustrasjonen. Tre-fireårsalderen er først og fremst en løsrivningsalder. Det innebærer stolthet å klare ting på egen hånd, samtidig som det innebærer stor skuffelse å ikke få gjøre alt som han vil. Anerkjennelse og trøst går hånd i hånd, og alt er like nødvendig for treåringen.

I perioder er barn som voksne mer sårbare. Hendelser i familien, lite søvn og ulike situasjoner i barnehagen kan være eksempler på faktorer som kan påvirke barnets sinnsstemning. Som foreldre vil jeg råde dere til å forhøre dere om det kan være noe i barnets hverdag som ha vært utløsende for disse raserianfallene.

Det viktigste blir kanskje at dere som foreldre lar barnet få utløp for sitt sinne under deres kontroll. La gutten deres få gråte seg ferdig, og ta ham gjerne på fanget. Da viser dere aksept for hans følelser, samtidig som dere viser ham at dette tåler dere og har kontroll på. For å få ham til å snakke om sine følelser, kan dere forsøke å snakke om mulige utløsende faktorer ved å fortelle historier om andre barn som blir sinte. Dette må selvfølgelig gjøres en gang gutten deres er i godlaget, og dermed har mulighet for å føre en god dialog. Ikke fortvil. Det høres ut for meg som dere har en helt normal treåring.

Lykke til videre!

Hilsen Elin Asbjørnsen, helsesykepleier