Hei, vi har en sint gutt her hjemme. Han er akkurat fylt 1 år, så han er jo ikke store krabaten, men sinna kan han virkelig bli selv om. Han nekter å kle på seg, nekter å skifte bleie, han hyler, vrir seg vekk, skriker, slår,, biter og klorer..
Det blir jo selvfølgelig et irretasjonsmoment akkurat under bleieskift og påkledning, men oppførselen er slik opp til flere ganger gjennom en dag. Han bli kjempe sint hvis det ikke er noe han får til, han prøver ikke mer en en gang og får han det ikke til første gang kaster han leken eller det han holder på meg så langt han klarer samtidig som han skriker og slenger seg ned på gulvet og begynner å grine. Hvis han gjør ting han ikke får lov til, og vi foreldre tar han vekk og forklarer han at han heller må være her med lekene enn inni en våt oppvaskemaskin slår han og biter oss, han blir skikkelig sint og det er virkelig nå begynt å bli flaut å gå steder med han for vi føler at vi ikke har kontrollen lenger, vi vet ikke lenger hva vi skal gjøre da vi har prøvd mange tips om å få snu dette.
Vi har prøvd å forklare han at slik kan man ikke gjøre, vi har vist han gang på gang hvordan man skal være god, vi har vært strenger og tatt han vekk og sagt klart «NEI», nå er vi uten råd og håper på tips. De andre barna i barnehagen er redd han, da jeg skulle hente gutten vår hin dagen overhørte jeg en liten jente på 3 år som sa til sin mor; «Allerede i morgen han L****** klort meg», huff.. dette er ikke kjekt å høre.
Jeg får og kommentarer fra personalet om at han VIRKELIG ikke liker å bli skiftet på eller påkledd, at han er veldig hardhent osv.. Det er flaut synes jeg! Jeg må også spørre deg om måten barnehagen prøver å løse kloringen og bitingen hans kan være feil, i barnehagen hans ber de de andre barne om å klemme på han når han er slemme med de. Blir ikke dette som en belønning? Det jeg opplever her hjemme nå er at når han slår og biter meg klemmer han meg etterpå, når skal jeg liksom da kunne gripe fatt i det? Jeg vil jp ikke at han skal tro at å klemme er feil. Han klemmer i sekundet etter han er slem. Så jeg får liksom ikke tid til å snu meg.
Han er også ganske sutrete, han sover stort sett bra på natten. Han våkner alt mellom 0530 og 0730, det jeg merker er at hvis han våkner før kl 07 sutrer han heeeele morgenen, fra øyeblikket han står opp. Det er som han ikke er uthvilt, men allikevel ikke klarer å sove, han legger seg ca 19. Håper du kan komme med noen tips til oss, vi skyer nå unna alt av besøk osv fordi det blir for flaut med en så sinna gutt, og vi vet liksom ikke hvor «sinna» man kan bli på en som er akkurat fylt 1 år! Takker!
Svar:
Hei! Det er mye som skjer i barnas liv ved ettårsalderen. De begynner å gå og kan bevege seg lengre bort fra foreldrene på egen hånd. Barnet får bedre kontroll på både fin- og grovmotorikk. Barnet blir mer selvstendig og vil etterhvert gir tydelig utrykk for sine meninger i form av glede og sinne. De fleste barna begynner i barnehagen på denne tiden. Alt dette representerer mange omstillinger både for barna og for foreldrene. Ofte er det svært begrenset tid foreldren har sammen med barna før og etter barnehage/jobb. Barna kan ofte oppleve foreldre som er trette og kanskje også stressa. I en overgangsperiode kan et tiltak være å bruke litt mer tid om morgenen før dere går på jobb og i barnehagen når dere henter barnet. Mange ganger kan dette gi positive utslag på barnets trivsel og humør gjennom hverdagen.
Det at dere foreldre forholder dere rolig og viser at dere har kontroll, til tross for sinnesutbrudd, er også viktig. Gi mye oppmerksomhet på alt det positive i hverdagen. Vær raus og se barnet ditt uten at han må ty til negativ adferd for å bli sett. Ved å være bevisst på dette en tid framover, tror jeg at dere vil kunne oppleve en bedre hverdag. Man må forsøke å sette seg inn i barnets situasjon og forstå hva som utløser sinnet. Vis at du forstår at barnet ditt er sint, men gi ham trygghet og tid til å komme over det. Det beste er ofte at en voksen tar barnet på fanget for å roe ned situasjonen. Lykke til! Hilsen Elin
