Barn tar etter foreldrenePsykolog og professor Willy-Tore Mørch sier krangling i seg selv ikke er positivt, selv om det er både vanlig og normalt.– Jeg vil helst skille mellom å krangle og å diskutere. Diskusjon er en god øvelse i å bryne seg og fremme synspunkter, men det er en fordel å kunne gjøre det på en argumenterende måte. Krangling handler om uenighet – at en part blir urettferdig behandlet. Uenighet vil en møte på hele livet, sier han.
Han sier barnas måte å være uenige på ofte henger sammen med hvordan foreldrene krangler. Foreldrene er viktige rollemodeller, og barna tar etter.– Dersom foreldrene har en tendens til å rope og være sinte når de diskuterer, vil barna ofte ta etter dem. Er foreldrene roligere, og kommer med argumenter, vil barna langt på vei gjøre det samme, sier Mørch.
Har du et favorittbarn?
– Det er uheldig hvis du har et favorittbarn som får fordeler. Barn er veldig vare for dette, sier professor Stein Erik Ulvund.
Bør vi gripe inn dersom barna krangler?– Ofte bør man vente med det. Da bør det være snakk om fare for liv og helse – eller fysisk vold. Vi bør oppfordre barna til å ordne opp selv. Men er det fysisk vold med slag, spark eller kloring, må vi gå inn og skille dem. Det er helt uakseptabelt, sier Ulvund.
Mørch mener man ikke trenger å blande seg inn i barnas krangler så lenge det handler om leker og mer trivielle ting.– Men dersom det handler om mer alvorlige tema, eller det blir tøffere og noen for eksempel blir skadet eller slått, må en gripe inn. Da bør foreldre lære barna problemløsning som strategi, i stedet for å skille barna og sende dem hver til sitt, sier Mørch.
– Lær barna problemløsningDersom kranglingen ofte handler om de samme tingene, og låser seg fast i et mønster, tror Mørch det kan være lurt at foreldrene setter seg ned sammen med barna og hjelper dem til å finne en løsning.– Det hjelper lite om foreldre blander seg inn i barnas krangling og snakker på samme hissige måte som barna. Dette kan bare bidra til at det fortsetter. Men med problemløsningsstrategi kan en lære barna å ordne opp på en fin måte. For at det skal være vellykket, må begge parter føle at det er rettferdig. Det må være mulig å gjennomføre, og begge må føle seg vel med løsningen. Greier en dette, er det langt mer hensiktsmessig, sier Mørch.
Husk at søsken har ulik personlighet
– Man kan ikke behandle alle søsken likt, for de kan ha helt ulike personligheter. Noen er enklere å ha med å gjøre, og oppfatter beskjeder fortere – slik at du ikke trenger å bli så streng. Andre er stadig vekk utprøvende. Men du skal ikke favorisere noen, sier professor Stein Erik Ulvund.
Se hvordan søsknene fungerer i forhold til hverandreUlvund sier foreldre bør være obs på dynamikken mellom barna.– Dersom det er flere søsken, og det alltid er det samme barnet som blir ertet eller ikke får gjennom sin vilje, kan det være uheldig. Det er viktig med likevekt – at alle har muligheten til å vinne en krangel. Dersom samme barn gjentatte ganger blir eller føler seg overkjørt, kan det gjøre noe med selvtilliten. Da kan en som voksen gjerne appellere til de som pleier å komme godt ut av det, og for eksempel spørre: ”Hva ville du følt hvis det alltid var du som måtte gi deg?”, sier han.
Han mener det også er viktig å være oppmerksom dersom et barn er veldig negativt innstilt til et søsken. For Ulvund sier at det dessverre er barn som har følt seg plaget av søsken, og dette mener han en absolutt må unngå.– Men her må du se ting i perspektiv over lenger tid, ikke bare en dag, sier han.
Aldersforskjell
– Eldre søsken irriterer seg oftere over yngre søsken. De synes de små er plagsomme og i veien. Motsatt ser ofte de yngre søsknene opp til de som er eldre, sier professor Stein Erik Ulvund.
Hvem krangler med hvem?Ifølge Ulvund viser forskning at det er flere konflikter mellom gutter og jenter enn det er jenter eller gutter imellom. Men hvem krangler mest?– Mye tyder på at det er gutter som krangler mest, men jeg ikke sikker på om det er riktig. Den kan godt hende at gutter krangler mer åpenlyst og er mer fysiske. Men jenter krangler på en mer fordekt måte. De bruker gjerne kroppsspråk og utestenging, sier Ulvund.
Går enebarn glipp av noe viktig?
– Nei, enebarn klarer seg utmerket – både når det gjelder skole, utdanning og venner. Men de får nok mer oppmerksomhet av voksne, og mer kontakt med foreldrene, sier professor Stein Erik Ulvund.– Så fort et barn får en søster eller en bror, vil det ha like mye samhandling med søsken som foreldre. Det er mye positivt i dette. Å være enebarn er likevel ikke et handikap. Men det er ingen fasit på dette, sier han.
Vi husker lettere det negativeKrangling kan slite på familien. Ulvund sier han kan forstå foreldre som sier at barnas krangling blir såpass irriterende at det går på helsa løs. Men samtidig sier han at det i de aller fleste familier er flere positive enn negative samhandlinger når det gjelder søsken.– Vi har bare så mye lettere for å se og huske det negative. Dersom vi teller alle pausene hvor barna ikke krangler, vil det hos de aller fleste være flest stunder uten krangling i løpet av en dag, sier han.
Mange tenker at egne barn krangler så mye mer enn andres. Men Ulvund sier dette nok henger sammen med at foreldre ofte tåler mer av andres barn enn av sine egne.
– Jeg tror foreldre kunne fått det så mye bedre om de hadde godtatt at barn krangler. Det er normalt, og en trenger ikke å ha skyldfølelse, sier Ulvund.
Hjernen er ikke ferdig utvikletWilly-Tore Mørch sier at en viktig grunn til at barn og unge krangler, er at de er emosjonsstyrte.– Og den delen av hjernen som demper følelsesutbrudd er ikke ferdig utviklet før de er rundt 20 år. Når barna kommer i puberteten kommer i tillegg frigjørelsesprosessen, som gjør at det kan bli enda mer intenst. Så det er fint om foreldre forstår hvorfor barna kan bli sinte. Det er begripelig, og det skjer med alle. Det er ikke slik at barna er gærne eller ondskapsfulle, sier han.
Hva med små barn i trassalderen? Er det også en frigjørelsesprosess, som med tenåringene?– Når det gjelder trassalder er det noe mer komplisert. Det er riktig at den delen av hjernen som demper emosjoner ikke er utviklet (prefrontal cortex) hos 3-4-åringer, og de er emosjonsstyrt. Men i tillegg har barn i denne alderen et uferdig språk, slik at de både har vansker med å uttrykke sine ønsker og behov og å forstå de voksnes forklaringer. De blir frustrerte og sinte. I tillegg har de et uferdig selvstendighetsrepertoar, slik at de trenger mye hjelp i dagligdagse situasjoner. Kombinasjonen av redusert språkfunksjon og uselvstendighet skaper mange frustrerende situasjoner som de uttrykker gjennom sinne, trass og protester, men det går over, sier Mørch.
Søskensjalusi – er det vanlig? Hør podcast hvor psykolog Helge Holgersen er gjest:
