De ramler ut av oss rett som det er – merkelappene som beskriver barna våre. Barnepsykolog Willy-Tore Mørch sier at det er helt naturlig, og en del av språket som man nesten ikke kommer utenom. Men vi bør likevel tenke gjennom hvordan vi bruker dem. Det er stor forskjell på om du velger positive eller nøytrale karakteristikker som robust, aktiv, snill, vennlig eller omgjengelig, eller om du omtaler barnet ditt som vanskelig, sært, håpløs eller masete.
– Vær forsiktig med merkelapper som stigmatiserer barnet, sier Mørch.
Merkelappene våre er i stor grad kulturelt betinget, og flere begreper kan ha ulik klang i ulike sammenhenger. Er barnet kresent i matveien, er det kanskje et problem, men er noen kresne når det kommer til musikk eller klær, regnes det som positivt.
Ville du selv like å bli omtalt på denne måten?
Tenk deg at sjefen din omtalte deg som umulig, eller venninnen din sa at du var lat. Ville du synes det var greit?
– Lakmustesten kan jo være ”Ville jeg like å bli omtalt på denne måten?”, sier Mørch.
Ofte sitter karakteristikkene litt løsere når barnet ikke er til stede, men Mørch mener at dersom du ikke ville ha sagt det til barnet ansikt til ansikt, så kan du like godt la være.
Les også:
Naturlig å bli frustrert
De fleste negative karakteristikker av barnet dukker opp når vi er frustrerte. Mørch tror noe av målet med det også er å søke støtte, forståelse og sympati hos andre.
De fleste foreldre vil på ett eller annet tidspunkt si noe negativt om barnet sitt. Og skjer det i frustrasjon og oppgitthet den ene gangen barnet slår seg vrang i butikken, tror ikke Mørch at det gjør noe.
– Men skjer det gang på gang, får karakteristikken tid til å feste seg, sier han.
Unngå å svare sint tilbake
Barnepsykolog Tore Aune ved BUFETAT Region Midt-Norge mener at vi som foreldre må tåle mye av barna våre.
– En del av foreldrenes jobb er å ta imot barnas sinne og frustrasjon uten å sende aggresjon tilbake, sier han.
Aune viser til en studie gjort i USA. Målet var å se på hvorfor det var så mye vold i samfunnet. Årsaken ble funnet i hjemmene. Om et barn fikk et sinneutbrudd, var sjansen stor for at foreldrene reagerte med sinne tilbake, og situasjonen eskalerte. Aune forteller at det ofte kunne ende opp med at barnet ble slått.
– Det gjelder å stoppe deg selv før du blir aggressiv og utøver sinnet ditt, sier han.
Aune skjønner selv at det er lettere sagt enn gjort.
– De fleste av oss går over streken iblant. Om det går bra eller dårlig med barnet, avhenger av foreldrenes evne til å si unnskyld. Klarer man å beklage og si at man ikke burde reagert sånn, er mye gjort, sier han.
Les også:
Like skadelig bak barnets rygg
Aune forteller om undersøkelser gjort i skolemiljø som viser at lærere som omtaler barn eller familier negativt overfor kolleger, også påvirker hvordan kollegene i neste omgang møter det samme barnet eller familien. Da skjer møtet i en forventning om å få bekreftet de negative merkelappene. Aune mener det samme kan skje i familien, vennekretsen eller barnehagen.
– Er barnet omtalt som umulig, vil man forvente at barnet skal oppføre seg umulig, og da kan det lett bli selvoppfylte profetier ved at barnet gjør som forventet, forteller han.
Mørch og Aune er samstemte om at barn ofte blir slik vi beskriver dem.
