Spørsmål:
Hei! Vi har en 2 åring som har begynt å trasse skikkelig. I tillegg har han alltid vært blottet for egenskapen «å lye», og sommeren har gått med på å finne på mest mulig «fanteskap». I det jeg ser tendensen til at noe er i emning, og gir beskjed om at han ikke skal tømme koppen med juice på gulvet, så flyter det juice over alt. Du kan få gå uten bleie, men da må du ikke tisse i sofaen, belønnes med tiss – med overlegg!
Vi har pyntet rommet hans med såkalte wall stickers. Etter at vi hadde sagt godnatt i kveld hørte jeg at han begynte å rive disse ned (det har skjedd en gang før for et par mnd siden). Jeg gikk inn, kjeftet og forklarte at mor ble både sint og lei seg, at dersom han gjorde dette mer hadde han ingen dyr på veggen mer osv. Litt etter så var han i gang igjen. Jeg gikk inn og sa at dersom dette fortsatte så ble det ingen tv-titting i morgen. Litt etter var han i gang igjen. Denne gangen gikk jeg inn, la han i sengen og sa at i morgen blir det ingen tv-titting. Litt etter var han i gang igjen – nå har jeg bare ignorert det, men med den følgen at rommet er «ødelagt» i morgen…
Jeg har altså null respekt. Jeg prøver meg med time outs, jeg forklarer, har prøvd å heve stemmen, men da ler han bare og roper tilbake. Mannen min mener at «barn er slik», men jeg kan ikke helt slå meg til ro med det. Når sånne situasjoner som det med rommet i dag oppstår kjenner jeg at jeg blir «helt matt», og veldig lei meg. For jeg står jo der fullstendig uten noen reaksjonsform som hjelper!
Han fikk en lillesøster for 5 mnd siden, men kan ikke helt tro at det er sjalusi. Og om så var, det bedrer jo ikke situasjonen! Har en mann som jobber en del, og er derfor mye alene med de to på ettermiddag/kveld.
Trenger sårt noen råd, eller i det minste bare litt trøst om at det fremdeles er håp… Tørr ikke tenke på tenåringstiden sånn som det er nå!…
Svar:
Hei! Alt det du beskriver om din lille toåring virker ut til å være en helt normal reaksjon i hans situasjon og alder. Han er ikke ute etter å gjøre noen vondt. Det han forsøker å formidle er at han trenger å bli sett og bekreftet som den lille gutten han egentlig er.
Det er ikke alltid så lett å være stor gutt og storebror når man bare er to år. For en toåring er det heller ikke så lett å sette ord på det han føler og tenker. Han trenger ingen time-out,- til det er han alt for liten til å forstå hensikten.
Mitt råd er heller å ta ham på fanget, gjøre noe sammen med ham. Bekreft ham hele tiden for den han er. Bekreft ham på de følelsene han viser og vis empati. Istedet for å si at du får ikke gjøre, kan dere heller si at nå skal vi gjøre….. Jeg ser at du blir glad når….., eller jeg ser at du er lei…… Kom så kan mamma eller pappa bli med…….
På denne måten blir det en mye mer positiv tilnærming til sønnen din, og dere vil oppleve å få en mye bedre kontakt.
Det aller beste er selvfølgelig om også pappa i en periode kunne unngå å jobbe så mye, slik at dere sammen som foreldre kan støtte hverandre. Jeg har full forståelse for at når man skal være alene med to små barn mesteparten av tiden, så kan det være vanskelig å få gitt alle den oppmerksomhet som de har behov for. Mor blir også trett og sliten.
Jeg har stor tro på at dere som familie kan snu deres situasjon til det positive. Ønsker dere lykke til med begge barna deres!
Hilsen Elin
