Det er familier hvor barna utvilsomt sitter på det meste av makten. Hvor barna i høy grad bestemmer hva familien kan eller skal gjøre når og hvor, familier hvor atmosfæren er preget av en tilsynelatende maktkamp mellom barn og voksne, og hvor begge parter mistrives.
Les Jesper Juuls viser her et eksempel på et såkalt vanskelig barn. Her får du historien om 11 år gamle Mads som etter foreldrenes skilsmisse gikk fullstendig i vranglås:
Historien om MadsMads ville ikke gå på skolen. Han er 11 år gammel og bor sammen med mor og lillebror på seks år. Moren ble gift i ung alder, men skilt raskt etter at lillebror ble født. Mannen hennes drakk en del og var ofte voldelig både overfor henne og barna. Siden skilsmissen har hun arbeidet hardt for å få styr på seg selv og barna, og har fått seg en kort utdannelse slik at hun nå kan forsørge familien sin.
Moren kommer fra en familie hvor konflikter ikke fantes – det vil si alt ble tiet i hjel. Hun var en etternøler og sier selv at alt ble pakket inn i bomull. Mads har i løpet av de siste fire årene blitt vanskelig å ha med å gjøre. Han er ondskapsfull mot lillebroren sin, han gjør nesten aldri det moren ber ham om, og hvis hun forsøker å bestemme over ham, blir han hysterisk og ødelegger ting. De kommer seg sjeldent ut, for Mads vil ikke bli med, og han har ikke likt noen av morens kjærester etter skilsmissen. Som kronen på verket har han det siste halve året nektet å gå på skolen. Ingen har klart å finne ut hvorfor – han har jo alltid klart seg bra på skolen og virket veltilpass og så ut til å like seg der.
Det ser umiddelbart ut som om Mads har tatt makten i familien. Men i realiteten er det moren hans som aldri har tatt det nødvendige ansvaret. Hun har vært gift med en mann som hadde all makt og kalte det ansvar. Når hun forsøkte å ta ansvaret – for eksempel for oppdragelsen – ble hun raskt satt på plass med makt. Hun har alltid vært redd for konflikter, for hun har aldri lært å håndtere dem. Samtidig har hun syntes at barnas far var for streng og ønsket å lempe litt på oppdragelsen og gi barna mer rom.
Når hun og barna har blitt invitert i selskap har hun spurt Mads: ”Har du lyst til å gå i selskap til tante og onkel?” og hvis Mads svarte nei, sa hun ”Det var dumt. Hva har du da lyst til?”
Nei som symptomI begynnelsen gikk det fint, fordi Mads sa ja til og samarbeidet om det meste. Men etter hvert sa han alltid nei – uansett hva hun foreslo. Til slutt ble alle disse små nei’ene til et stort og rungende NEI – til skolen. Såkalt skolefobi. Men som tilfellet nesten alltid er med skolefobi, så handler det ikke om skolen. Mads nekter å gå på skolen av to grunner:
1) Moren hans legger stor vekt på skolen, og hjelper ham med leksene hver dag. Hun snakker med ham om skolen og gir inntrykk av at det er viktig for henne at han trives. Her ligner Mads på mange andre barn, som helt ubevisst utvikler symptomer eller signaler på områder de kan være sikre på at foreldrene legger merke til dem.
2) Som alle andre eldstebarn av enslige foreldre bærer Mads på et stort ansvar. Barn i slike situasjoner føler seg mye mer ansvarlige for morens eller farens velbefinnende enn de voksne kan forestille seg. Dermed gir moren hans ham masse ansvar for det familien gjør og foretar seg, uten å selv være klar over det eller ønske det. Hun var ung og uselvstendig da hun var sammen med sin mann, og selv om hun er både eldre og mer selvstendig, overlater hun fremdeles mange beslutninher til ”mannen i huset”.
Det kan være vanskelig å se at det er sånn det henger sammen i denne familien. Morens normer og ideer rundt barneoppdragelse ligner til forveksling en demokratisk, imøtekommende og fleksibel holdning som de fleste vil anse som prisverdig. Men blant annet hennes angst for konflikter (som naturligvis øker ettersom antallet konflikter øker) gjør at prosessen blir lite hensiktsmessig. Mads står derfor med et ansvar som er langt større enn han makter å bære, og hans skolefobi betyr dermed: ”Jeg er ansvarlig for min mor. Det er så belastende at jeg ikke orker å gå på skolen og.”
Hvorfor så sint når han får viljen sin?Men hvorfor sier Mads så ofte nei? Det må jo være slaraffenland for en liten gutt å få det akkurat som han selv vil? Altså å ha makten. Men det er ikke sånn det virker for Mads (eller for andre barn). Mads vil først og fremst ha en mor som tar ansvaret, som tør å markere seg, som han kan oppdage sin forskjellighet og egenart i forhold til. Det betyr ikke at han vil ha en diktator med strenge regler og som bestemmer alt. Det betyr bare at han vil ha en mor som kan ta ansvaret for seg selv og sin familie, slik at han kan få mulighet til å være barn.
Men Mads er i knipe. I likhet med andre barn mangler han språk til å uttale seg om ”prosessen” i familien sin. Han kan ikke si til sin mor: ”Hør her mor, det er bra at du hører på meg og mine ønsker, men jeg er ikke gammel nok til å bestemme i denne familien. Du kan gjerne spørre om min mening, men det er du som tar ansvaret for avgjørelsen. Hvis du syns det er vanskelig å gjøre det alene, så finn en annen voksen som kan hjelpe deg.”
Mads og andre barn kan ikke si nei til prosessen, de kan kun si nei til innholdet. Og hvis ikke moren hans hører dette nei’et og tolker det riktig, vil han bare fortsette å si det oftere og oftere og høyere og høyere i håp om at hun til slutt forstår hva det er han prøver å si.
Barn som Mads er ute og kjøre
Disse barna utvikler seg altfor ofte i en svært destruktiv retning. De blir små ”terrorister” hjemme eller på skolen, eller de vender det innover og blir selvdestruktive.
Ofte feil rådForeldre i samme situasjon som moren til Mads får ofte råd om å øve seg i å sette klarere grenser. Det virker kanskje logisk, men det virker omtrent aldri. Det skyldes at grensesettingen retter seg mot maktkampen i familien, mens den virkelige konflikten ikke handler om makt, men om ansvar. Og dermed skjer det som regel bare at maktkampen forsterkes.
Det betyr ikke at grensesetting ikke er viktig. Det er klart man må innføre grenser der de mangler. Men først må foreldrene få hjelp til å ta ansvaret. Ellers blir det fort til at barnet på toppen av alt også får ansvaret for å overholde grensene, og dermed forsterkes den symptomskapende prosessen i familien.
Hvordan foreldrene skal ta ansvaret og hvilke grenser som trengs i familien, avhenger fullstendig av den enkelte familie og den enkelte voksnes normer og verdier.
Det er under alle omstendigheter en stor lettelse for barnet, hvis foreldrene allerede når de ber om hjelp kan si: ”Vil ønsker å bli bedre til å ta ansvaret for familien vår på en mer konstruktiv måte” i stedet for: ”Vi klarer ikke å holde styr på barna”.
