Marius, som blir tre år i august, har aldri vært noen helt ved matfatet. Han var liten som nyfødt, ammingen var vanskelig, og flaske tok det lang tid før han ville ha.
– Det var imidlertid da vi begynte med fast føde da han var et halvt år gammel, at spiseproblemene virkelig ble tydelige, forteller Marius’ mamma Cecilie Drabsch Norland fra Stavanger.
I den alderen hvor spedbarn får behov for flere næringsstoffer enn de man får gjennom morsmelk eller morsmelkerstatning, nektet Marius å ta til seg annet enn morsmelkerstatning. Han gikk ned i vekt, og både foreldrene og helsestasjonen var naturligvis bekymret. Astmaen til gutten ble sett på som en mulig forklaring til spisevegringen, men det var ingen åpenbar grunn til at han ikke skulle ta til seg mat.
Vanskelig å være foreldre
– Det har vært utrolig tøft, sier Cecilie i dag. – Marius levde på morsmelkerstatning til han var nesten to år, og vi måtte stå opp to-tre ganger hver natt for å gi ham melk. En periode følte jeg at alt jeg gjorde var å tenke på og lage mat til Marius, for å se om det fantes noe han ville ta til seg.
Da han var ett år, begynte Marius i barnehage, og da ble problemene verre.
– I barnehagen ville han ikke engang ha morsmelkerstatning, så da jeg hentet han om ettermiddagen kunne han ha gått en hel dag uten å ha spist eller drukket noe. Han var trøtt og slapp, og mye syk. Da han var to år gammel, veide han bare 7 kilo. Det er klart at det er veldig tøft å være foreldre i en sånn situasjon.
Sjelden, men alvorlig
En engelsk studie viser at de aller fleste spedbarn har perioder der de vegrer seg mot mat, og dette er særlig vanlig rundt 8 og 12 måneders alder. Men 90 prosent av barna i studien fikk allikevel i seg nok næring, og vokste adekvat. Spisevegring hos barn, slik som i Marius sitt tilfelle, er noe som opptrer svært sjelden.
– Det er dessverre lite kunnskap blant fastleger om dette. Siden nesten alle barn er vanskelige i matveien av og til, uten at det egentlig er noe galt, er det vanskelig å bli tatt seriøst når man først har et alvorlig problem, sier Cecilie.
– Vi ble overlesset av velmenende råd fra alle bauger og kanter. Mange sa at vi måtte slappe av, at han kom til å spise bare han ble sulten nok, men det visste vi jo at ikke stemte. Siden dette var vårt første barn, var vi selvsagt hele tiden redde for at det var noe vi gjorde feil.
God hjelp på sykehuset
Cecilie er takknemlig for den gode hjelpen de har fått på helsestasjonen siden problemene meldte seg. Da Marius var rundt halvannet år, tok de kontakt med Stavanger Universitetssjukehus. Der får familien tett oppfølging av et eget kompetanseteam, og er på sykehuset minst én gang i måneden. På sykehuset fant de ut at gutten hadde en streptokokkinfeksjon i halsen, men noen annen åpenbar grunn til spisevegringen har de ikke funnet. Marius’ situasjon ble sett på som så alvorlig at han fikk nesesonde umiddelbart.
– I tillegg til at sonden var nødvendig for å få i ham nok næring, var håpet at magesekken skulle bli større når han fikk i seg mer mat, og at appetitten skulle bli bedre av det. Men vekta stabiliserte seg bare, han gikk ikke opp. Litt av problemet var nok også at vi som foreldre ikke var vant med et barn som spiste overhodet, så vi var kjempefornøyde bare han spiste én brødskive uten skorper. Men det var jo ikke godt nok, sier Cecilie.
Knapp på magen – en ny tilværelse
Nesesonden gjorde tilværelsen litt bedre, men den var forstyrrende i halsen, og kom i konflikt med astmaen. Ofte kastet Marius opp maten han hadde fått i seg, og han nøyde seg med å peke på nesen når han ville ha mat. I mai i år bestemte derfor Cecilie og mannen seg for å operere inn en såkalt ”knapp” på magen, som i praksis betyr at maten går rett inn i magesekken.
Les mer om knapp på mage hos Knappenforeningen
– Vi var usikre på om vi skulle gjøre dette, men effekten har vært enorm. På tre uker vokste Marius tre centimeter! Ikke minst har vi et helt annet liv nå som vi i det minste vet at han får i seg den maten han skal. Nå forsøker vi først å spise, og så sonder vi etterpå. Vi stresser ikke like mye med spisingen nå.
Forsiktig optimist
I dag er Marius nysgjerrig på ny mat og liker å smake på det mamma og pappa spiser, selv om inntaket fremdeles er beskjedent.
– Vi merker jo at han ligger på halvannetårsstadiet når det kommer til å spise. Alt må deles opp i biter. Men han er heldigvis overraskende lite kresen, og selv om han spiser små mengder, så vil han smake på mye.
Foreldrene håper spiseproblematikken vil gi seg etter hvert som sønnen blir eldre.
– Vi får veldig god oppfølging på sykehuset. Ikke minst har det vært utrolig godt å få bekreftet at vi som foreldre faktisk har gjort alt som står i vår makt, og at vi har gjort alt rett. Nå er vi i ferd med å få til nye rutiner blant annet i barnehagen. Jeg prøver å være optimist!
Råd til foreldre
Cecilie Drabsch Norland har følgende råd til foreldre som er alvorlig bekymret for barnets matinntak:
- Husk at det er du som kjenner barnet ditt best. Er du oppriktig bekymret, så ikke gi opp før du får hjelp.
- Snakk med helsestasjonen. Vi har fått veldig god oppfølging der hele veien.
- Prøv å overse velmenende råd fra alle andre hvis du vet at disse ikke fungerer.
- Dersom fastlegen ikke tar problemene alvorlig, søk kompetanse andre steder. Vi har fått fantastisk oppfølging på Stavanger Universitetssjukehus.
- Det er mye god informasjon på Internett, blant annet har vi brukt knappenforeningen.no mye. Men husk at alle barn er forskjellige, så ikke les deg blind på det du leser.
