Ekstremt premature Andrea ville leve

Usikkert når fødselen ville starte

På Rikshospitalet tok de flere tester, men de fant ikke noen grunn til at Carina allerede hadde åpning.
– Selv kjente jeg meg egentlig i fin form, og merket ikke at noe var galt. En lege vi traff da vi kom inn på Rikshospitalet sa at han trodde det ville gå ti dager før babyen ble født. Vi traff ham aldri igjen under oppholdet. Andre leger var usikre, og ville ikke si så mye. Noen anslo at det kunne ta uker, andre dager. Vi var utrolig redde, forteller Carina.

Selv om det var mye usikkerhet, vokste babyen i magen som den skulle. Testene de neste dagene viste at jenta hadde det fint. Etter en uke på Rikshospitalet begynte Carina å blø litt, og en teori var at hun hadde en infeksjon – selv om CRP’en var ikke så høy. For å være forberedt, fikk Carina lungemodningssprøyter. Hun fikk også magnesiumsulfat, for å redusere risikoen for at babyen skulle få cerebral parese. Dette gjorde også at åpningen ble litt mindre.

– Det bestemt at fødselen skulle settes i gang på dag 8 etter at jeg kom til Rikshospitalet. Jeg lå klar på fødestua, men så kom kontrabeskjeden. Fødselen skulle ikke settes i gang likevel. Det var mange følelser i sving da, for jeg var egentlig så klar for fødsel. Men samtidig skulle jeg jo føde et barn som ikke var klart til å komme til verden, forteller Carina.

Les også:

Rolf kom til verden 15 uker for tidlig

Født i uke 24+2

Den lille jenta ble værende i magen i to dager til. I uke 24+2 hadde Carina vært 10 dager på Rikshospitalet. Overlegen fortalte paret om de ulike scenarioene som kunne skje, både om det som kunne gå galt og det som kunne gå bra. 10. april 2021 ble fødselen satt i gang. Terminen var ikke før 1. august.

– Jeg var så utrolig redd, og gråt nesten hele tiden. Jeg fikk drypp og riene begynte å komme. Heldigvis hadde jeg ei fantastisk jordmor hjemme på helsestasjonen som visste om min historie med angst, så hun ringte og snakket med Rikshospitalet slik at samboeren min fikk være med på hele fødselen – på tross av korona, sier Carina.

Måtte ta keisersnitt

Det gikk fint med riene, og paret var enige om at dette skulle gå bra.
– Jeg hadde ikke så mye åpning. Men så kjente jeg plutselig noe, og trodde det var vannet som gikk. Det viste seg å være blod. Dermed ble det besluttet å ta keisersnitt. Samboeren min fikk heldigvis bli med. Inne på operasjonsstua kom Andrea Synnøve ut i hele fostersekken. Vi hørte ikke noe gråt, men et lite ynk. Så ble hun med teamet som sto klart til å ta seg av henne, forteller Carina.

Det tok seks timer fra hun ble født til de nybakte foreldrene fikk se Andrea. Den lille kroppen på 672 gram var koblet til respirator og masse slanger, for hun var ikke i stand til å puste selv.
– Hun var veldig fin, men det var ikke så lett å se siden hun var så liten. Det tok lang tid før de kunne si hvordan det ville gå med henne. I 19 dager lå Andrea koblet til respirator. Hun fikk flere steroidekurer for å styrke lungene, sier Carina.

Kunne ikke være sammen, alle tre

På grunn av koronapandemien var det strenge regler på nyfødtintensiven, og det var bare den første kvelden etter fødselen at Carina og samboeren fikk være inne hos datteren sammen. De neste ukene måtte de være sammen med henne én om gangen, og det fulgte vaktskiftene.
– Dermed var det minimum åtte timer hver dag jeg ikke fikk være sammen med henne. Jeg var så redd og bekymret. Én gang da det ikke var mitt skift, ble jeg så fortvilet at jeg hyperventilerte og grein. Man opplever ting på ulike måter, og det var vanskelig med så mange apparater, andre syke barn rundt seg og et legespråk jeg ikke alltid forsto, sier Carina.

Hjem til Sørlandet

Etter to måneder på Rikshospitalet ble Andrea fløyet til sykehuset i Kristiansand. Paret gledet seg veldig til å komme seg nærmere hjemme, og til at de kunne være sammen som en liten familie med det lille datteren.
– Det ble en litt brå overgang. På Rikshospitalet var det helt andre rutiner og måter å gjøre ting på enn i Kristiansand. Men det var helt fantastisk å få være sammen igjen, og ha noen å dele opplevelsene med, sier Carina.

Et lite, stort mirakel

Første gang Carina holdt den lille jenta si, passet hun perfekt inn i hånden hennes. Men selv om det var skummelt for moren med en så liten baby, hadde lille Andrea et kjempebra forløp. Hun vokste fint og la på seg.
– Det var ingen ting galt med henne. Hun fikk en hjerneblødning grad 1, men det er som et skrubbsår å regne. Det er vanlig at mange så premature får problemer med øynene, og gjerne også med tarmene. Men utenom dette med lungene har hun ikke hatt noen andre komplikasjoner foreløpig, sier Carina.

Vanskelig å gi slipp på frykten for å miste henne

Den stolte mammaen sier datteren er et lite mirakel.
– Men det hjalp liksom ikke så mye for meg, jeg syntes likevel alt var så skummelt. Jeg trodde hele tiden at jeg skulle miste henne. Jeg tror nesten ikke det har sunket helt inn ennå at dette går bra, forteller hun.

Sterk jente

Én dag før termin kunne familien dra hjem til leiligheten på Vennesla. På sykehuset satte Carina seg et hårete mål om at det hadde vært flott om Andrea kunne veie 3,5 kilo før hjemreise.
– Og jammen meg klarte vi det, ler Carina.

Hun forteller at Andrea har fått til mye en del premature ikke klarer.
– Hun klarte å drikke fra puppen, selv om hun brukte CPAP (en maske med pustestøtte, red. anm.). Mange er avhengige av mating gjennom sonde. Hun var fullammet før vi reiste hjem fra sykehuset. Hun kunne også reise hjem uten noen form for pustestøtte. På sykehuset sa de hele tiden at hun virket veldig vital og sterk, og at hun var en bestemt liten frøken, sier Carina.

Carina og samboeren kunne ta med Andrea hjem til en nyoppusset leilighet. Paret gledet seg så mye til å bli foreldre at de hadde gjort masse innkjøp og laget klart barnerommet tidlig.
– Mange flirte litt av oss, og syntes vi var tidlig ute. Men heldigvis hadde vi fått alt dette på plass før Andrea ble født, og vi måtte være flere måneder på sykehuset, sier Carina.

Mye bekymring

Selv om det var deilig å komme hjem, har det også vært en enorm overgang. Fra å være overvåket hele tiden, har de ikke utstyr som passer på at alt er i orden med Andrea.
– Jeg har nesten ikke sovet. Jeg ligger bare og ser på henne for å forsikre meg om at hun puster. Vi fikk beskjed om at hun var så sterk at vi ikke trengte å bekymre oss. Men for to uker siden satt jeg i sengen med henne, da hun plutselig sluttet å puste. Vi ringte 113, og hun fikk oksygen. Men det var ikke behov for gjenoppliving. Antakelig satte hun bare noe i halsen. Vi ble på sykehuset i et døgn til observasjon, så kunne vi reise hjem igjen. Men jeg fikk meg en støkk. Det ingen trodde skulle skje, skjedde jo, forteller Carina.

Nå har det gått et par uker siden episoden, og Carina begynner å senke skuldrene igjen. Men innrømmer at det har vært godt med støtte fra både psykolog og familieterapeut.
– Det er vanskelig å skulle forklare hvilken redsel jeg har gått med over lang tid. Men jeg har hatt god hjelp av samboeren min. Han er min helt! Jeg tenker at vi absolutt burde vært to om å dele opplevelsene på Rikshospitalet, men begrensningene var på grunn av koronaen. Etter den tid har vi fått være sammen, og vi har ikke kranglet en eneste gang. Han har nok også vært mye redd, men han har passet på meg hele tiden. Han kan fortsatt sitte med henne om natten for at jeg skal få sove, sier Carina.

Utrolig stolte

Første dag de kom hjem fra sykehuset fikk Andrea være med ut i vogn, og sammen gikk familien på tre til Carinas søster.
– Hun bor fem minutter unna, og det var kjempeskummelt. Men vi var så rakrygget og stolte. Kikket ned i vognen, og sa til hverandre «Dette har vi laget!» Det var en veldig fin opplevelse, minnes Carine.

Andrea ligner sin mamma, men har farens nese og sovehjerte. Hun er snart fem måneder, men korrigert alder i forhold til termin er hun bare én måned gammel. Vekten er nå 4,2 kilo.
– Jeg har sett i termingrupper at hun er som andre babyer på én måned. Ting som jeg tenkte kunne skyldes at hun er prematur skjer med andre barn på samme alder. De gulper og har litt vondt i magen, men er friske for det. Akkurat som Andrea, smiler Carina.

Fordi hun er prematur skal Andrea skjermes fra for mye bråk og mennesker. Som følge av den altfor tidlige fødselen har hun fått lungesykdommen BPD, bronkopulmonal dysplasi. Lungene er ikke like sterke som hos barn født til termin, og hun må passes ekstra på i forhold til luftveisinfeksjoner. Hun bør ikke bli forkjølet, og RS-virus kan bli farlig for henne. Hun står derfor på en overvåkingsliste på sykehuset, og får tilbud om vaksine én gang i måneden mot RS-virus med én gang det er et utbrudd. Men BPD er noe hun kan vokse av seg.

– Det er deilig å ha kommet så langt. Og vi vil gjerne dele vår historie for å vise at det kan gå veldig bra, selv om babyen skulle komme veldig tidlig til verden. Vi fikk tidlig beskjed på sykehuset om at vi ikke burde google statistikker og så videre, for det er så mye trist man kan få opp i søk. Men jeg hadde god hjelp av å lese historier på troverdige nettsteder om barn det gikk bra med, sier Carina.

Endelig er livet som småbarnsforeldre i ferd med å bli mer normalt, og de kan vise fram sin største stolthet til familie og venner.
– Det var utrolig trist å være foreldre i fire måneder uten å kunne få besøk og vise fram babyen vår til noen. Å la dem se henne, og samtidig og forstå hva vi gikk gjennom, sier Carina.

Når Andrea Synnøve har blitt enda litt større og sterkere, skal familien feire dåp.
– Vi fikk tilbud om å ha nøddåp på sykehuset, men vi takket nei. Jeg var så redd for å jinxe det. At hvis vi hadde dåp, så tillot vi Jesus å hente hjem Andrea tidlig. Vi valgte å vente, for vi tenkte at hun hadde god tid. Og det har hun. Hun er kjempesterk, og både fester blikket og smiler til oss. Hun er et mirakel, avslutter Carina.

Les også:

Hjemreise med et prematurt barn

Så stor er sjansen for at barnet overlever fødsel i uke 23 og 24