Men plutselig kom det bare mer og mer vann. Til slutt sto Anja med et håndkle mellom beina. Hun ropte på samboeren, og ba ham ringe legevakten. Siden de bor på en øy, ble Anja ble hentet med ambulansebåt. Martin ble igjen for å kunne få bilen med ferjen.
– På de første testene så det ikke ut som om det var vannet som hadde gått. Men nærmere undersøkelser med ultralyd viste at det var nettopp det som hadde skjedd. Jeg fikk beskjed om å forberede meg på at det nok ble en senabort. Jeg var da 20+6 uker på vei, sier Anja.
Ville ikke sette i gang fødsel
Anja kunne få piller for å sette i gang fødselen, men takket nei. Samboeren var ikke til stede ennå, og Anja ville ikke ta en så stor avgjørelse alene.
– Martin kom og hentet meg, og jeg fikk beskjed om å komme på kontroll fem dager senere. Det var nok ingen som trodde dette skulle gå bra, sier Anja.
Allerede to dager senere fikk Anja blødninger, og måtte til sykehus i Haugesund. Men svangerskapet fortsatte. Anja hadde lite fostervann, og gikk til jevnlige kontroller. Med jevne mellomrom kjente hun tak i magen, men det ga seg igjen. Hun gikk hjemme ei stund. Helt til hun en natt våknet med ekstreme blødninger. Anja ble innlagt på Stord sjukehus, og hadde strengt sengeleie i fire dager.
Les også:
Blødning i svangerskapet
Fotograf tok bilder av premature Walker hver dag i 80 dager
Hvor tidlig prøver man å redde barna?
– Ved de fleste nyfødtintensivavdelinger i Norge er regelen at man alltid prøver å redde barn
født i uke 24, men at man kan redde tidligere hvis barnet virker levedyktig, sier Siren Rettedal, seksjonsoverlege ved nyfødtintensivavdelingen ved Stavanger Universitetssjukehus.
Rettedal sier at man i dag gjerne forsøker mer på barn født i uke 23 enn man gjorde tidligere, om foreldrene ønsker det.
Ønsker du å lese mer om svært premature barn, kan du lese hele artikkelen her.
– Jeg dro hjem en torsdag. Neste kveld startet riene. Jeg var 23+3. På sykehuset skulle de finne ut om jeg skulle undersøkes av gynekolog og sove over. Men da de kom tilbake, viste det seg at de hadde kontaktet Haukeland. Jeg fikk ridempende medisiner, og ble fløyet til Haukeland i Bergen. Jeg fikk vite at de der hadde en grense på 24 uker før de prøvde å redde premature, sier Anja.
Babyen hadde 50/50 sjanse til å overleve
Riene stoppet. Anja hadde flere ultralyder hver dag. Da riene startet igjen, fikk hun beskjed om at de ikke kunne gi ridempende flere ganger. Legene ga babyen 50/50 sjanse til å overleve. Legene mente riene bare var kynnere, men en dag da kveldsvakten skulle si ha det, hang Anja over nattbordet med smerter. Hun ble undersøkt, og hadde tre centimeter åpning.
– Jeg var da 24+1, og hadde akkurat kommet meg over grensen slik at de ville redde babyen, forteller Anja.
Les også:
Adrian ble født i uke 23: Krevde å bli satset på
Rundt 16 prosent overlever i uke 23
– For dårlig oppfølging av premature!
Lagt i respirator
Da Sofie kom til verden var hun 595 gram og 28 centimeter lang.
– Jeg skjønner fortsatt ikke at det går an å være så liten og overleve, sier Anja.
I én time jobbet legene med Sofie, før de tok henne med til nyfødtintensiven. Da hadde de fått henne såpass stabil som de håpet, og det gikk egentlig ganske bra. Hun lå på respirator.
Plutselig syk
Da Sofie var seks uker gammel, ble hun plutselig veldig syk. Hun hadde kommet av respirator, men nå måtte hun kobles til igjen. CRP-en var høy, og legene lette etter en infeksjon. Det viste seg at tarmene hadde sprukket, og laget infeksjon i buken. Tynntarmen ble lagt ut på magen, og i tre uker det veldig usikkert om hun ville klare seg.
– En kveld ble vi tatt inn på et samtalerom. Det var ikke mer å gjøre. Nå var alt opp til Sofie, men de ville gi henne noen timer til før de stoppet behandlingen. Kanskje kunne de redde henne, men til hva? Hun hadde lav oksygenmetning i blodet, og de var redde for hjerneskade, forteller Anja.
Men Sofie klarte seg. Hun måtte også gjennom en operasjon fordi netthinnen løsnet som følge av mye oksygeninntak, men det gikk bra. Hun var mye av og på respirator.
Mange måneder på sykehus
Anja og Sofie var innlagt i totalt fem og en halv måned på nyfødtintensiven før de fikk reise hjem.
I slutten av januar fikk hun tynntarmen operert tilbake inn i magen, og koblet den til tykktarmen. Når oksygenopptaket hennes var godt nok, skulle hun få reise hjem.
Sofie skulle vært født 27. desember, men kom til verden allerede 4. september. Ikke før 18.februar fikk hun reise hjem med mamma og pappa, og med seg hadde familien et oksygenapparat med metningsmåler.
– Det er ganske vanlig at de med premature får reise hjem rundt termindato. Men for oss ble det mye lenger, sier hun.
Flere tøffe perioder
I mai 2014 var Sofie ferdig med ekstra oksygentilførsel. Anja forsto at det nå ville gå bra med den lille jenta. Nå ser hun Sofie – ikke et prematurt barn. Men hun legger ikke skjul på at det har vært mange tøffe perioder.
– Mens Sofie lå på nyfødtintensiven, var det tre barn som døde. Det er klart det er en påkjenning. Du sitter og venter, og det er tøft når naboen ikke klarer seg, sier hun.
Det var heller ikke lett å høre de to eldste jentene, den gang fem og ti år gamle, si «Savner deg mamma!» i telefonen. De var mye hos faren sin i månedene Sofie var innlagt, men Anja prøvde å reise hjem i helgene.
– Jeg tenkte at jentene kanskje ville være lei av lillesøsteren allerede før vi fikk henne med oss hjem, men det har utrolig bra. De er veldig stolte av Sofie, sier Anja.
Også for parforholdet var de første månedene en stor påkjenning.
– Vi var slitne og bekymret hele tiden. Det ble ofte krangling over filleting, og det var ikke like lett å pleie kjærlighetsforholdet. Men nå har vi det veldig bra, smiler Anja.
Alt er i orden
Sofie får jevnlig oppfølging på Haukeland, men alt er tilsynelatende i orden.
– Vi vet at hun har BPD, som er en lungesykdom. Dette innebærer at lungevevet har blitt litt skadet av mye respiratorbruk, men dette er noe hun etter hvert vil vokse av seg. Toppidrettsutøver blir hun nok likevel ikke, sier Anja.
Foreldrene tenker at Sofie fortsatt er litt skjør. Lungene tåler ikke alt, så hvis det blåser og er kaldt ute, kan hun ikke gå ut. Det gir noen utfordringer i hverdagen, særlig siden Anja også har to eldre døtre. Men Sofie får ta livet i sitt eget tempo – også noen måneder til. Denne uken starter Anja i jobb igjen, men Martin skal ha pappapermisjon og nyte dagene med sitt første barn fram til april.
Vil gi andre håp
Anja håper andre kan ha glede av å lese deres historie.
– Da vannet gikk, googlet jeg masse. Men det var langt fra alltid det gikk bra. Jeg tenker det er positivt om vi kan få fram historiene som ender godt også, sier hun.
Nå står julefeiring for døren. Familien skal til mormor i Masfjorden. Livet er godt.
