Barndommen er viktig for vår identitet. Men voksne har få eller ingen minner fra tiden før treårsalderen. Betyr dette at spebarn og småbarn ikke har hukommelse?
Svaret på dette spørsmålet avhenger av hvordan vi definerer hukommelse. Moderne forskning viser at hukommelse kan anta mange former, og at alle formene ikke utvikles like tidlig.
Hukommelsen gir oss en følelse av kontinuitet, identitet og mening. Vi er i en viss forstand vår egen historie. Tapes minnene, vet vi ikke lenger hvem vi er.
Den første gjenkjennelsen
Det nyfødte barnets hukommelse kan sammenlignes med en helt ny datamaskin. Her er lagt inn programmer som tillater operasjoner og beregninger, men det er opp til brukeren å skrive inn innholdet. Denne "innskrivingen" i hukommelsen begynner allerede i mors liv.
Undersøkelser viser at ett til to dager gamle spebarn synes å kunne gjenkjenne morens stemme, dvs. de reagerer mer positivt når moren leser et rim hun har lest gjentatte ganger i løpet av svangerskapets siste uker, enn når rimet leses av en fremmed stemme.
Barnet sorterer sanser og inntrykk
Hukommelsens første oppgave er å sortere lyder, synsinntrykk, lukter og smaker, og lage de første enkle, mentale "kart" over barnets verden. Dette utvikler seg etter hvert til det vi kaller for semantisk hukommelse. Semantisk hukommelse er lagring av kunn-skap om verden omkring oss.
For at barnet skal kunne sortere inntrykk, må sansene være tilstrekkelig utviklet. Kunnskapen øker i takt med barnets evne til å skjelne mellom farger, former, gjenstander og personer. Og sakte, men sikkert blir barnet i stand til å sortere inntrykk og sanser i enkle kategorier.
Når kan barnet huske?
De første pålitelige tegnene på at spebarnet virkelig husker, kommer når barnet er rundt to til tre måneder. Da kan barnet lære enkle leker og huske dem over korte tidsrom. Når barnet senere opplever samme situasjon, viser det gjenkjennelse og oppfører seg på samme måte som forrige gang.
Den amerikanske forskeren Carolyn Reeves-Collier har utviklet en enkel teknikk for å undersøke spebarns hukommelse. Hun lar barnet se på en uro som henger over sengen. Uroen er festet med en snor til barnets ben, og når barnet sparker, beveger uroen seg. Spebarnet lærer raskt at det må sparke for å få uroen til å røre på seg. Hukommelsen kan nå testes ved at det går en viss tid før uroen igjen henges over sengen.
Spørsmålet nå er om spebarnet neste gang det ser uroen, straks vil begynne å sparke, eller om alt må læres på nytt. Det viser seg at to måneder gamle spebarn huser leken i et par-tre dager. Tre måneder gamle barn husker den i en uke, og seks måneder gamle barn i to uker. Dette viser oss at evnen til å huske utvikles over lang tid. Fra barnet er to måneder til det er halvannet år, bedres hukommelsen for denne type oppgaver fra å vare én dag, til å vare rundt tre måneder.
Det skal imidlertid lite til for å forstyrre hukommelsen for leker som den som er beskrevet ovenfor. Bare en så liten justering som at man bytter ut uroen med en annen, er nok til at de yngste spebarna ikke gjenkjenner situasjonen.
Gjenkjenner barnet foreldrene?
Mange spebarnsforeldre har erfart at det kan være nok å være borte bare et par uker før barnet ikke lenger gjenkjenner dem. Psykologer har ofte fortolket dette som avvisningsreaksjoner, men trolig har det sammenheng med barnets hukommelse, som ennå ikke er godt utviklet.
Undersøkelser viser heldigvis også at det bare skal en liten oppfriskning til før det nære forholdet til barnet er etablert på nytt. Dette viser oss at spebarnet ikke husker i vår forstand av ordet. Barnet reagerer på det som er tilstede, men har trolig ingen klare forestillinger om det som er fraværende.
Evnen til å huske det fraværende
Evnen til å reagere på det fraværende er det vi vanligvis forbinder med hukommelse. Forskerne kaller dette for episodisk eller selvbiografisk hukommelse – personlige minner, ting som har hendt oss og som vi kan fortelle om.
Forskerne tror at lagringen av personlige minner er den formen for hukommelse som utvikles senest, blant annet fordi den er nært knyttet til språket.
Hukommelse og språk
Det som blir lagret i hukommelsen, er situasjonen slik den ble forstått av barnet. Språket er bestemmende for hvordan barn (og voksne) ordner inntrykkene sine. Derfor blir det en viktig bestanddel av selve hukommelsen.
Spebarnet har ennå ikke utviklet et språk som kan strukturere erfaringer og minner, og det kan heller ikke fortelle om sine minner.
De første personlige minnene
Det er lite som tyder på at barn har personlige minner før de er rundt halvannet år. Mellom halvannet år og tre år er de personlige minnene løsrevne brokker. Først rundt treårsalderen viser de første personlige minnene seg i form av mer sammenhengende historier.
Men som de fleste foreldre vet – ber man treåringen fortelle hva som skjedde i barnehagen i dag, er svaret gjerne "ikke noe". Det er ikke fordi barnet ikke ønsker å dele erfaringene med deg, men fordi den episodiske hukommelsen på langt nær er fullt utviklet ennå.
Obs:
I denne artikkelen er det tatt utgangspunkt i viten som i dag er vitenskapelig dokumentert etter anerkjente forskningsmetoder. Hjernens utvikling er et område det forskes mye på, og vi får stadig ny kunnskap.
I noen miljø mener man at man gjennom hypnose kan få frem personlige minner fra tiden i mors liv og fra fødsel og nyfødtperiode, såkalt regresjon. Dette kan ikke dokumenteres, mener forskerne.
Kilder:
Cowan, N. "The development of memory in childhood", Psychology Press, 1997
