Jeg møter i mitt arbeid ofte to ekstreme ytterpunkter. Det ene er foreldre som er alt for firkantede og regelbundne med det resultat at barnet går i vranglås eller i krig. Den andre og noe større gruppen er foreldre som på den ene siden vil gjøre alt riktig, og som på den andre siden er redde for å skade sine barn. I den siste gruppen overtar barna raskt ledelsen, og deres lyst og ulyst blir foreldrenes ledestjerner.
Begge typer foreldre har ”prestasjonen” felles. De ser barneoppdragelse som en slags prestasjonssport hvor man MÅ lykkes. De er altså i virkeligheten mer opptatt av sitt eget selvbilde/image enn av barnets og familiens samlede trivsel.
Lang omstillingsprosessEt barn som kommer ut i verden etter ni måneders opphold i mors liv hvor det selv kunne spise og sove når behovet oppsto, trenger selvfølgelig tid til å finne seg til rette i en helt annerledes verden hvor både klokken og familiens behov også spiller en viktig rolle. Første fase i denne omstillingsprosessen varer minimum seks uker, hvis den forløper harmonisk og ukomplisert. Ofte varer det lenger. Til sammenligning har de fleste voksne som utstasjoneres i fremmede kulturer ofte bruk for et halvt til ett år.
Man kan diskutere om tilvenning til et bestemt søvnmønster hører inn under begrepet ”oppdragelse”. Jeg mener det er uklokt og skaper langt flere konflikter enn de fleste kan løse. Faktum er at barn som er trøtte gjerne vil sove. Akkurat som sultne barn gjerne vil spise. Det er deres naturlige behov, som til tider kommer i konflikt med foreldrenes behov eller de alminnelige kulturelle spilleregler.
Derfor har barn bruk for vennlig, empatisk veiledning for å kunne tilpasse seg. De har ikke bruk for oppdragelse. På samme måte som et koreansk barn som fire år gammel blir adoptert av norske foreldre trenger veiledning i et nytt liv.
Hvordan unngå konfliktJa men, er det da ikke viktig for barns sunnhet og trivsel at de får tilstrekkelig med søvn, og er det ikke foreldrenes ansvar at dette skjer? Jo, begge utsagn er sanne. Men som alltid handler det ikke om ”hva”, men om ”hvordan”.
I den neste artikkelen kommer jeg tilbake med noen råd om hvordan konflikter på dette området kan forebygges eller løses. Men ”råd” blir først ”gode råd” når de tilpasses hvert enkelt barn og hver enkelt familie. Og det blir av gode grunner lesernes eget ansvar.
Her følger noen av de relasjonelle fenomener som oftest skaper konflikt:
– Foreldrenes stress – enten den kommer fra jobben, livsstil, usikkerhet eller prestasjonsbehov.
– Barns stress. Mange, spesielt barn mellom ett og tre år som går i barnehage, er langt mer stresset enn de burde være. Det skaper problemer på mange fronter hvis de ikke kan lære å ”stresse ned” hjemme i familien.
– Barn er i likhet med voksne enten A- eller B-mennesker.
– Konflikter mellom foreldrene merkes tydelig hos selv veldig små barn, og gjør dem utrygge. Det skader dem ikke, men det blir selvfølgelig ekstra vanskelig å være barn hvis foreldrene ikke tar hensyn til sin egen innvirkning på stemningen i familien og forventer at barna skal ”fungere” uansett hvordan situasjonen er.
– I stedet for at de skal være redde for at de voksnes krangling skal påvirke barna er det klokt å holde øye med hvordan det påvirker dem og innrette seg etter det.
– Barnefødsler, dødsfall i familien og alle de andre store begivenheter i livet påvirker barn på samme måte som de påvirker voksne. Det får utslag i form av nervøsitet, sorg, anspenthet, angst og uro.
I tre generasjoner har eksperter og foreldre forsøkt å skape sunne søvnmønstre hos barn som de kan bruke hele livet. Inntil videre er resultatet at mer enn 60 prosent av alle voksne har store problemer med enten å falle søvn eller å sove i det hele tatt. I denne gruppen bruker rundt 80 prosent regelmessig sovemedisin eller alkohol for å få den søvn deres organisme har behov for. Kanskje er tiden inne for at vi tar praksis opp til revisjon?
