Utviklingen av medfølelse begynner allerede i mors liv. Ordmålsordboka definerer empati som ”(evne til) innlevelse i et annet menneskes situasjon eller tankeliv”. Det kan lett gi inntrykk av at empati er en sosial ferdighet som vi lærer oss gjennom samspill etter hvert som vi blir eldre. Og det er det også. Men empati, eller i alle fall kimen til denne viktige egenskapen, har vi med oss allerede fra fødselen.
– Fagfolk pleier å si at empati er et konglomerat som består av flere deler. For å starte helt enkelt, kan man si at noe er biologisk betinget og noe er lært, forklarer psykolog Svein Øverland.
Empati – og ikke minst mangelen på det – er et av spesialområdene hans i tillegg til praksisen med barn og unge. Øverland arbeider nemlig også i retts- og sikkerhetspsykiatrien, hvor vurderingen av den tiltaltes evne til empati er avgjørende for straffereaksjonen.
1. Du og jeg og vi to
– Vi kan dele empati inn i tre nivåer. Det første nivået er medfødt. Studier fra spedbarnspsykologien viser at et nyfødt barn som bare er noen timer gammelt kan gjenkjenne lukten av morens bh. Det betyr ikke bare at barnet kjenner igjen mors lukt og foretrekker den, som det gjerne blir lagt vekt på når det refereres til slike studier. I denne sammenhengen er en annen konklusjon viktigere: At spedbarnet kjenner igjen mors lukt betyr at det allerede har en forståelse for at det finnes andre mennesker og at lukten kommer fra en annen persons kropp. Spedbarnet kan skille mellom seg selv og andre. Her spiller luktesansen en viktig rolle, forteller psykologen.
Tidligere trodde man at opplevelsen av andre personer ble utviklet mye senere, men utviklingspsykologer mener å ha funnet at barn har en målbar selvbevissthet noen dager etter fødselen. Det åpner for muligheten for at nyfødte har selvbevissthet allerede fra fødselen av.
Les også:
2. Å ta den andres perspektiv
– Det andre nivået i empatiutviklingen er at man klarer å ta den andres perspektiv. Når en annen person har det vondt, forstår du dette. Dette er også medfødt. Speilnevronforskning viser at det finnes nerveceller i hjernen som ser ut til å være laget for å fange opp andres perspektiv, sier Øverland.
Dette betyr at hjernen vår er konstruert for innlevelse i andre menneskers følelser og opplevelser. Når en annen person får vondt i hånden sin, vil personen som ser på oppleve en skygge av smerten i hånden i sitt tilsvarende hjerneområde. Forskere har utstyrt forsøkspersoner med elektroder som viser hjerneaktivitet, og i det én kjenner smerte, vil hjerneområdet for smerte bli aktivisert hos den som ser på også. Det er med andre ord hjernen din som gjør at du vet hvordan det kjennes når venninnen din gråter av kjærlighetssorg eller hyler av smerte når hun klemmer fingeren i døren. Hjernen din føler med henne.
– Dette er ganske ny forskning, og det viser at det finnes et viktig biologisk grunnlag for empati, sier psykologen.
– Og det er antakeligvis på dette nivået at det har skjedd noe galt i utviklingen hos dem som har aspergers syndrom og autisme. De vet at det finnes andre mennesker, men hjerneområdet som skal aktiviseres når de ser noen som slår seg, blir ikke aktivt. De forstår ikke hvordan den andre har det.
Les også:
3. Å bry seg
Det tredje og siste nivået av empati er at du faktisk bryr deg om det du ser at den andre personen opplever.
– Kort oppsummert består empati av tre deler: 1) Du vet at det finnes andre mennesker utenfor deg selv. 2) Du forstår hvordan de har det, og 3) du bryr deg om hvordan de har det, forteller Øverland.
Her er det at psykopatene faller av lasset. De vet nemlig godt at verden består av flere mennesker enn dem selv, og hjernen fungerer slik den skal og aktiviseres når noen rundt dem opplever smerte eller glede, selv om smerte nok er vanligst i psykopaters selskap. Men psykopaten bryr seg ikke når han ser at andre er lei seg.
– Den siste biten er ikke biologisk betinget annet enn at den er avhengig av de første to biologiske nivåene. Fordi de to første stegene mot fullt utviklet empati er medfødte, er vi godt hjulpet på vår vei mot medfølelse av naturen, men her er det at læring kan spille en rolle. Hvis du ser at moren din blir slått, vil du lære at det er ok å slå andre, og den siste biten i empatipuslespillet vil kunne feilutvikles. Det samme kan skje om du blir traumatisert som barn, forteller psykologen.
