– Å bli gravid alene med donor var ikke plan A, men jeg er ekstremt takknemlig for at det ble sånn – ellers hadde ikke barna mine vært her, sier Benedikte Jacobs. 41 år gammel fikk hun oppfylt drømmen om å bli mamma, og nå er hun halvveis i svangerskapet med nummer to. Også denne gang alene.
– Hva datteren min har gjort med meg? Det kunne jeg skrevet en hel bok om. Å bli mamma er altoppslukende. Datteren min fyller meg med kjærlighet. Jeg sovner med et smil om munnen hver kveld klokken 21:30, sier Benedikte Jacobs.
Familieterapeuten var det man kan kalle godt voksen før hun ble mamma for første gang. En måned før 42-årsdagen fødte hun ei lita jente. Snart blir hun 44 år, og om noen måneder skal datteren få et søsken.
Hadde god tid
Å få barn var alltid et ønske for Benedikte. Men hun tenkte at hun hadde god tid. Etter videregående var det viktig for henne å kunne reise, studere i utlandet, feste og være sosial. Da hun rundet 30 år, kjente hun fremdeles ikke behovet for barn.
– Jeg var sammen med en mann som tidlig i forholdet gjorde en annen kvinne gravid. Det satte i gang tanker om at jeg også ønsket å få barn, men jeg satte mine egne behov til siden. Da jeg rundet 35 år, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe – og tok en fertilitetssjekk. Jeg fikk god score på testene, og det ble egentlig en hvilepute, forteller hun.
Benedikte datet og var i to ulike forhold. I begge ble hun gravid – og mistet.
40 år og alene
– Normen i samfunnet er at om noen skal bli gravide, så forventer man at det skal skje med en partner. Nå var jeg snart 40 år – og alene. Jeg kjente litt på redselen for at det skulle være for sent, og at jeg ikke skulle kunne bli mamma. Tankene svirret – var det dette jeg skulle? Bli mamma alene? deler hun.
Benedikte prøvde inseminasjon med donorsæd seks ganger uten å lykkes. Så ble det IVF-forsøk i Danmark.
– Selv om det var blitt lov for enslige kvinner å få assistert befruktning i Norge, ønsket jeg å gjøre det i Danmark. De er helt rå på fertilitet, og jeg har både bodd og studert i København. Jeg er mye på ferie i Danmark, og kunne gjøre IVF-forsøk i forbindelse med ferier, sier hun.
I Danmark kunne Benedikte også velge donor selv. Hun brukte litt tid på å finne den som skulle bli den biologiske faren til hennes barn, men fant et bilde hun likte – og fulgte magefølelsen.
– Det at jeg fikk velge donor selv, ga meg litt følelse av kontroll, sier Benedikte.
Hun ble gravid på andre IVF-forsøk, og fikk også lagt flere embryo på frys til eventuelle søskenforsøk. Det er ett av disse som nå blir datterens en lillebror eller -søster.– Jeg følte jeg fikk god hjelp og støtte ved klinikken. De laget et løp som passet for meg, sier Benedikte.
Prosessen med å bli mamma var emosjonelt og mentalt krevende.– Hadde det vært slik at man visste at man ble mamma ni måneder etter et innsett, hadde det vært én ting. Men slik er det jo ikke. Det kan ta lang tid … Du blir litt presset på hva du ser for deg, for ting blir kanskje annerledes enn du hadde tenkt. Det kan sammenlignes litt med et par som er infertilt, hvor man etter hvert ser at man kan trenge en sæddonor. Det kan være en god løsning, men det var ikke slik man først så det for seg, sier hun.
Ble veldig privat
Selv om Benedikte i utgangspunktet regner seg selv som en ganske åpen person, ble hun veldig privat etter at hun tok valget om å bli mamma.– For meg handlet det om å «eie» min egen situasjon og historie. Å få råd fra mennesker rundt deg kan være vanskelig. De gir råd ut fra sitt eget ståsted, og ofte sier de det samme til deg som til de som har en partner. Det kan også lyse gjennom dersom de egentlig ikke er så for at man skal bli mamma (alene) på denne måten, sier hun.
Fortsatt vet ikke alle rundt dem at Benedicte har blitt gravid alene og med donor.– Men nå er datteren min to år gammel, og det føles mye lettere. Jeg er mer åpen, og det er noen naboer som vet. Jeg har hele tiden vært åpen i barnehagen, og det føles trygt og godt, sier Benedikte.
Her er Benedikte og datteren (da 6 måneder gammel) på interrail – med kaninen. De var på reise i to måneder.
Vil hjelpe andre i samme situasjon
Hun får mange positive reaksjoner, og flere sier hun er både tøff, sterk og modig.– Jeg sier takk for komplimenter, men synes det blir litt feil fokus. Jeg har heller lyst til å normalisere at man kan være alene og få barn, sier den vordende tobarnsmoren.
Av den grunn har hun delt historien sin i podcasten «Fertilitetsrådet». Hun har også begynt å veilede og hjelpe andre som ønsker å bli gravide – eller som har fått barn alene.Veiledningstjenesten finner man på Instagram under navnet «Mammautenpartner».– Alenemamma eller enslig mamma er så negativt ladet. Jeg føler meg kjempeheldig, og det er ingen ting med min situasjon som er hverken trist eller stusselig, sier hun.
– Hvordan har det vært å bli mamma alene?– Mange gjør jo gjerne flere ting alene. Man velger hvilken utdannelse man vil ta, og man kjøper kanskje leilighet. Nå har jeg fått barn alene, men jeg må si at jeg har skjelvet mer i buksene av andre ting jeg har gjort. Det hadde vært fint å kunne bli mamma sammen med noen, men nå ble det ikke sånn, sier hun.
Benedikte har nå hundrevis av enkle råd hun ønsker å dele videre til andre. Selv skulle hun gjerne hatt noen å støtte seg til da hun begynte prosessen. Ikke terapeutisk hjelp, men erfaringer fra andre som har gått gjennom det samme.– Det kan være greit å ha noen å snakke med som vet hva det går i når du skal ta valget. Det er ikke alltid nær familie er de riktige. Mange føler seg også alene i fertilitetsbehandlingen, påpeker hun.
En ting hun tror solomødre kan dra god nytte av, er evnen til å be om hjelp.
Mange gode folk rundt seg
Redebyggingen sier Benedikte kommer uansett om man er alene eller i et forhold.– Jeg hadde ikke absolutt alt på plass før fødselen, men det gikk veldig fint. Alt trenger heller ikke bli så dyrt. Mange gir bort ting, og på Finn.no fant jeg drømmevogna, forteller hun.
I svangerskapet fikk Benedikte litt tettere oppfølging siden hun var alene. Blant annet ga jordmor henne noe utvidet tid til samtaler.
På fødselen hadde Benedicte med seg en doula. Doulaen var også sammen med den henne det første døgnet etter at datteren kom til verden. En god kamerat kjørte Benedicte og den nyfødte hjem fra sykehuset, og en venninne var sammen med dem det første døgnet hjemme.
– Etter at jenta mi ble født, var det et renn av mennesker som kom på besøk. Jeg hadde også en venninne som fikk nummer tre på samme tid. Når du får et barn, tiltrekker du deg oppmerksomhet – på en positiv måte. Jeg har ikke følt meg alene et sekund, sier Benedikte.
– Mange har en partner å dele ting med, for eksempel når barnet når nye milepæler. Har det vært et savn?– Når hun klarer noe nytt blir jeg så stolt! Siden det er bare oss to, blir det et unikt øyeblikk – mellom henne og meg. Det forsterker min tilknytning og relasjon til henne. Jeg tenker ikke på at noe mangler. Det hadde vært vanskeligere dersom hun først hadde hatt en pappa, og at han så forsvant. Og det er like koselig å kunne dele milepæler med faren min i utlandet på FaceTime om kvelden eller med barnevakten, sier Benedikte.
Stort nettverk
Benedicte har flyttet litt utenfor selve Oslo, og sier det skjer nye ting hele tiden.– Jeg går på babysang, og har vært med i barselgruppe. Noen ganger er det fint å bare være litt alene. Men jeg har også vært med i grupper for alenemammaer og grupper for kvinner som har brukt donor for å bli gravide. Det er fint å møte andre som har vært gjennom det samme, sier hun.
For det er ikke alle som forstår helt hvordan det er å få barn alene. Det hender det kommer spørsmål om donor.– Å bli gravid alene med donor var ikke plan A, men jeg er ekstremt takknemlig for at det ble sånn. Jeg føler ikke jeg har fratatt datteren min en pappa. Hadde jeg ikke gjort det jeg har gjort, ville hun ikke en gang vært født. Hun vil omgås andre mannlige personer, selv om hun ikke har en pappa. Familier kommer i mange former i dag. Det er mange som er alene med barn, noen lever med mine, dine og våre barn, mens andre igjen har foreldre av samme kjønn, sier hun.
Synes hun har valgt riktig
Benedikte synes valget hun har gjort er veldig ryddig.– Jeg synes det er mye ryddigere med donor enn å bevisst være med en tilfeldig mann på byen for å bli gravid. Det er det mange som gjør, sier hun.
– I dag tenker jeg ikke på at datteren min er et donorbarn. Jeg tenker at jeg er mamma. Hvordan barnet blir til, er ikke så viktig. Det har ingen betydning for meg hvordan andres barn blir til, om foreldrene er enslige eller homofile, eller jobber som det ene eller andre, sier Benedikte.
– Er du i utgangspunktet en person som er trygg på deg selv?– Ja, jeg har nok en trygghet i meg selv. Jeg bryr meg ikke om hva alle andre synes, og synes ikke andres meninger bør stå i veien for valget dersom en ønsker seg barn, sier hun.
Hun har ikke fått noen reaksjoner fra andre om datterens utseende.– Jeg ser at folk holder tankene sine for seg selv. Jenta mi har fått knallblå øyne, noe hverken donor eller jeg har. Men det kan jo ligge generasjoner tilbake. Jeg vet ikke hva andre tenker, men tror enkelte lar være å si noe – fordi de ikke ønsker å såre noen. Det blir kanskje mer aktuelt når jenta mi vokser opp og bli eldre, sier Benedikte.
Å ha blitt til med donor er en del av datterens historie
– Hvordan vil du snakke med datteren din om at hun er et donorbarn?– Hun er veldig glad i å lese bøker, og vi har bøker med ulike tema. For eksempel om at noen barn har mamma og pappa, andre har bare mor – og andre igjen mor og hund i familien. Det er også bøker om barn som blir til med donor. Nå er hun bare to år gammel, men dette vil være en naturlig del av hennes historie, sier Benedikte.
Hun forteller at de nylig snakket sammen om en episode fra barnehagen. Noen hadde sagt at hun ikke har en pappa.– Så svarte hun meg «Men jeg har jo en mamma – og så har vi hunden.» Jenta mi vet jo ikke om noe annet. Jeg tror det er verre om man først har en far, og det så blir slutt – slik at mor eller far flytter ut, sier Benedikte.
Løsningsorientert
Tilværelsen som solomamma går veldig fint. Benedikte sier man blir løsningsorientert når man er alene, og hun er veldig takknemlig.– Jeg blir veldig glad for ting andre kanskje tar for gitt. Og så bruker jeg nok kortere tid enn andre på å hente meg inn igjen. Jeg trenger ingen avlastning fra barnet mitt, men det er greit med litt hjelp. Derfor har jeg for eksempel noen som tar rengjøringen for meg, sier hun.
Viktig å gi datteren et søsken
Å være gravid alenemamma med en toåring har vært annerledes enn da hun ventet datteren.– Jeg rekker ikke helt å nyte svangerskapet på samme måte denne gangen, fordi jeg er en travel mamma. Jeg var også veldig kvalm, og levde en stund på eplejuice og potetgull. Men etter tre måneder gikk det bedre. Det er klart det hadde vært fantastisk med en natt på hotell hvor jeg bare kunne tenke på meg selv, men det går jo ikke, sier Benedikte.
Nå som nummer to på vei, er hun mer bevisst på hva hun trenger. Vaskehjelp vil fortsatt være en prioritering, og planen er å bruke litt mer barnevakt framover.
– Jeg har hatt et stort ønske om å gi datteren min et søsken. Vi blir en liten familie, vi tre. Skulle jeg en gang møte en partner, kan vi bli flere. Men det er ikke noe jeg kan regne med, sier Benedikte.
Åpen for framtidig partner
Hun sier at hun ikke dyrker tilværelsen som enslig.– Jeg er veldig åpen for å kunne møte en partner en gang i framtiden. Og da vil jeg velge en eventuell partner ut fra kvalitet – ikke ut fra ønske om reproduksjon. Det haster ikke. Men finner jeg den rette, er det en bonus, sier hun.
– Så da får de en pakke med deg og to barn?– Det er en jævlig kul pakke, da! utbryter hun.
Emosjonell reise
Selv om hun føler hun mestrer det meste, innrømmer hun at også hun gråter iblant, og kan være både sliten og lettrørt.– Jeg er en gravid solomamma, og det er en emosjonell reise. Kanskje ikke den reisen jeg først så for meg, men en jeg er stolt av og fornøyd med, avslutter hun.
