Endelig er også jeg blitt tolv uker på vei! Etter å ha sett tre fjerdedeler av terminforumet mitt bli 12 uker og nå den magiske, trygge grensa, er det endelig min tur. Og det føles helt surrealistisk. Ikke bare er jeg gravid igjen, for andre året på rad, jeg er 12 uker på vei alt! Både jeg og babyen har overlevd, og nå kan jeg puste lettet ut. Den store lykkefølelsen slår nok ikke inn før kvalmen gir seg, men hjelp hvor godt det føles likevel.
12 uker – milepæl!
Er det liv der inne, undrer Lilja. Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Av Lilja M. Hansen Guthu
2140
Sist oppdatert 19.11.13
Det føles både magisk og surrealistisk å runde 12 uker. Men er man egentlig på trygg grunn? Det er tid for første skikkelige svangerskapskontroll, og det blir en litt skremmende opplevelse.
Les også:
Magen begynner å vise!
Nesten like merkelig som plutselig å være tolv uker på vei, er det at magen brått popper ut. Siden jeg har gått ned så mange kilo, har magen vært flatere enn den har vært på veldig lenge. Det er derfor enda mer overraskende å se at det nesten over natta former seg en kul på den. Helt perpleks, stiller jeg meg foran speilet lenge og studerer den fra alle mulige vinkler. Kanskje jeg kan holde den inne om jeg prøver hardt nok? Er det bare fett som har forflyttet seg, eller er det virkelig babyen som gjør det? Jeg er vel ikke oppblåst bare, er jeg?
Det siste er jeg ikke. Som sist svangerskap, har jeg vært alt annet enn forstoppet siden testen ble positiv. Ikke spiser jeg masse mat heller, mest takket være kvalmen, så luft i magen har jeg lite av. Holde den inne bitte litt derimot, det kan jeg, enn hvor slitsomt det er. Dagene som kommer tar jeg meg i å styre fælt med magen. Jeg vet rett og slett ikke om jeg skal prøve å holde den inne, eller puste normalt og slippe den ut. Mest av alt føler jeg meg bare fet, og lengter etter å være lenger på vei slik at jeg kan nyte magen og ikke plages av den.
Første skikkelige svangerskapskontroll
I begynnelsen av uken, er jeg på min første ordentlige svangerskapskontroll hos fastlegen min. Sist gang ble det kun prøvetaking og sykemelding, denne gangen skal jeg få snakke om graviditeten, oppgi vekt og måle blodtrykk. Kanskje skal jeg få høre hjertelyden for første gang også? Uventet, så blir jeg svært redd for om babyen har det bra. Tenk hvis den ikke lever lenger, og jeg bare er innbilt gravid? De triste historiene fra forumet, hjemsøker meg brått igjen. Kanskje jeg har hatt en MA, og vet bare ikke om det?
Da jeg skal til å fortelle legen hvordan jeg har det, ramler plutselig alle bekymringene mine ut av meg. Er babyen virkelig i live? Kom vi oss faktisk til uke 12? Har alle tablettene jeg har tatt skadet babyen min? Kan babyen ha overlevd alt det fæle jeg har påført den de siste ukene? Tross alt har kroppen min fått alt for lite mat og drikke, for så å være neddopet av tabletter.
Les også:
Hvor er hjertelyden?
Legen får meg raskt til å legge meg på benken, så hun kan lytte etter hjertelyden og berolige meg. Den finner hun ikke, og snur seg i stedet brått vekk fra meg. Panikken slår meg, selv om jeg vet det er vanlig ikke å finne den så tidlig. Nesten desperat, forsøker jeg å finne ut hvordan jeg skal få legen til å fortsette å lete. Heldigvis er hun et skritt foran meg, og har kun snudd seg for å dra frem et ultralydapparat. Det beroliger meg litt, men så fortvilet som jeg nå er, klarer jeg ikke å se noe som helst på skjermen hennes. Nei, vissheten om at babyen min ikke har tålt alt jeg har gått gjennom, synker inn i meg som en stein.
– Det er visst ikke mye liv? Sier jeg trist til legen og titter ned. Da ler legen av meg. – Jo, her er det masse liv, ser du ikke? Så peker hun på et punkt på skjermen, hvor jeg plutselig helt tydelig kan se både armer og bein som spreller. Tåka letter umiddelbart, og så må jeg le litt jeg også. Ikke ante jeg, at jeg hadde anlegg for å bli så hysterisk. Jeg bekymret meg overhodet ikke slik som dette sist, så hvorfor nå? Kanskje er det på grunn av de som har mistet på formet, eller kanskje det er fordi jeg denne gangen vet hvor fantastisk det er å få en levende, frisk baby i armene?
Besøker den nyfødte niesa mi
Jeg må fortsatt være sykemeldt, og går lite ut av huset på grunn av kvalmen. Den bedrer seg fortsatt ikke, men gjør et unntak for meg og letter litt under helga. En av brødrene mine og kona hans får sin første baby, og kroppen min vil visst også gjerne treffe prinsessa deres på sykehuset, så den spiller på lag. Det er helt fantastisk å få holde den lille, perfekte jenta og studere de små trekkene. Det er nesten så jeg ikke vil slippe henne igjen. I det øyeblikket er jeg overlykkelig over å skulle få en egen baby igjen, om bare seks måneder! Tenk hvilken glede det er, når man først har fått belønningen! Kanskje er jeg i bedre form for godt også? Jeg er jo tross alt blitt 12 uker og 6 dager på vei, er det ikke på tide nå? Eller…?
Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Registrer deg for full tilgang til Babyverden, Babyverden-appen, nyhetsbrev på e-post og for å bli med i månedlige trekninger av flotte premier.
Hva synes du om artikkelen?
