Samme konflikt om igjen og om igjen
Et annet viktig signal til endring er den ”destruktive konflikt”, det vil si konflikt over samme tema som kommer stadig hyppigere, og hvor både barnet og den voksne blir mer og mer frustrert og negativ. Når det skjer, og det gjør det helt sikkert, er tiden inne for at de voksne ser nøye på grensen eller deres holdning til den.
Det kan for eksempel handle om leggetid. Mange foreldre har den holdningen at særlig små barn skal ha fast leggetid. Hvis det utvikler seg destruktive konflikter hver dag ved leggetid, må de voksne begynne et oppklaringsarbeid, som for eksempel kan bestå av følgende overveielser: Hvorfor mener vi at barnet skal ha fast leggetid? Er det fordi vi har hørt fra andre at det er best for barnet? Er det fordi vi ønsker å ha det sånn? Hvis det er det første, er det en upersonlig grense, og de er alltid vanskelige å opprettholde. Hvis det er fordi det passer best med våre behov, må vi videre til neste spørsmål: Har barnet vårt et mindre søvnbehov enn vi trodde? Er klokken syv eller åtte faktisk en halvtime for tidlig? Vi må eksperimentere og se om det hjelper.
Hvis ikke, er det videre til neste spørsmål: Hvordan? Hvordan legger vi ham? Har vi hatt nok tid til å være sammen med ham etter vi kom hjem fra jobb? Har vi selv klart å roe ned, eller er vi fremdeles stressa? Gir vi ham tid til å omstille seg, eller reiser vi oss plutselig opp og sier ”Nå er det leggetid”? Koser vi oss sammen med kveldsstellet, eller er det bare noe som skal ordnes fortest mulig? Skal vi snu helt på det og se hvordan det går når han bestemmer selv, eller skal vi begynne å endre på den måten vi administrerer dette på?
Ingen foreldre har noen gang vært helt like oss, og ingen har hatt et helt likt barn som vårt. Altså må vi eksperimentere oss fram til en form som vi alle tre kan trives med.
Greit at grensene endrer seg – hvis det gjøres helhjertet
Våre grenser kan også endre seg fram og tilbake uten rasjonell grunn. En uke kan vi nyte musikken som strømmer ut fra barnerommet, mens vi neste uke syns den er grusom. Det er i orden! Mennesket er ikke en logisk eller rasjonell skapning. Kanskje kommer barna til den konklusjon at foreldrene har noen ”soft spots” – men hva så? Det må de lære å leve med, akkurat som vi må lære å leve med deres særheter.
Det eneste kravet til endrede grenser er at den voksne kan stå helhjertet bak dem. Det er ikke nok at du ser fornuften eller logikken eller at en pedagogisk ekspert anbefaler noe. Dine grenser skal være en del av deg selv, som du ikke trenger å trekke inn teoretiske forklaringer for å forsvare.
Hvor er grensene mine?
Dermed er det også sagt at endringer selvfølgelig ikke må ha karakter av billige løsninger. De skal styrke fellesskapet med barnet og ikke bare skaffe ”ro” i en stresset hverdag.
Dette krav kan det til gjengjeld være vanskelig å leve opp til. Noen foreldre har så store vansker med å finne seg selv og sine egne grenser, at både de og barna deres lider alvorlig skade og trenger selvfølgelig hjelp fra andre voksne – venner og profesjonelle.
Mange av oss har vokst opp i familier hvor det viktigste kravet var at vi ble slik foreldrene våre ville at vi skulle være – altså at vi slett ikke ble oss selv. Det kan være vondt å se i øynene at det som gjorde det mulig å bli elsket av sine foreldre, gjør det umulig å være en god nok forelder, men det er ofte den eneste veien til barnas respekt og til å gjenvinne selvrespekten.
