Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
Noe annet er det at morens verste fantasi – at datteren ikke pusser tenner i det hele tatt, at tennene råtner og faller ut, og at tannlegen umiddelbart stempler henne som en dårlig mor – sannsynligvis aldri blir virkelig. Barn vil som kjent gjerne samarbeide med foreldrene sine, or problemet kan etter all sannsynlighet løses ved at moren trekker seg litt tilbake og i en periode sier til sin datter; – Nå vil jeg at du pusser tennene dine. Når datteren svarer ”nei”, og det gjør hun, kan moren si; – Det er greit. Du trenger ikke å gjøre det akkurat nå, men jeg vil at du skal pusse dem før du legger deg”.
I løpet av en ukes tid vil datteren så smått begynne å pusse tennene når moren ber henne om det, og enn ikke nøyaktig på det tidspunktet moren ønsker. Men det forutsetter at moren klarer å beholde roen og ikke kritiserer datteren mens hun fremdeles vegrer seg fot tannpussen.
Du gjør noe jeg vil, jeg gjør noe du vil
Et alternativ som mer aktivt utnytter barnets trang til å samarbeide, krever at moren slutter å be jenta om å pusse tennene, og heller ikke kritiserer eller bekymrer seg. Metoden skal praktiseres hver dag i en måneds tid, for eksempel mellom klokken fem og åtte på kvelden. Når datteren i denne perioden henvender seg til moren for å få lest en bok, sunget en sang, lekt en lek eller lignende, sier moren stille og rolig til henne: ”Ja, vi kan godt lese en bok sammen, men vent til jeg har pusset tennene mine”. Moren går på badet og pusser tennene sine. Etter omtrent en uke vil hun med stor sannsynlighet oppleve at datteren følger med henne inn på badet og sier ”Jeg og vil”.
På begge måter unngår man den destruktive konflikten, og ansvaret for datterens tenner kommer til å ligge der den under alle omstendigheter vil ligge resten av livet, nemlig hos datteren.
