Blir babyen bortskjemt av at du iler til så snart den begynner å gråte?
Til tross for et meget opplyst samfunn med god flyt av informasjon, ser det ut til at visse såkalte myter fremdeles henger igjen. En av de mytene er myten om at babyen blir bortskjemt om den får umiddelbar respons når den gråter. Dette stemmer selvfølgelig ikke! Ingen – hverken liten eller stor – kan bli bortskjemt på omsorg og kjærlighet! Det er materielle ting, som alt for mange leker for eksempel, som kan gjøre barn bortskjemte, ikke umiddelbar respons!
Les også:
Ikke alle "gode råd" er godeMange foreldre er usikre på om det går an å skjemme bort babyen sin. De forteller at de får høre at om de løfter opp og trøster babyen med en gang den gråter, kan den bli bortskjemt. Eller at de bør la babyen ligge alene og gråte om kvelden. Foreldrene føler selv at det er riktig å ta opp den lille med én gang, men blir usikre og slutter å stole på seg selv.
Er det virkelig sånn at vi i dagens samfunn fremdeles tror at den omsorgen, kjærligheten og tryggheten som blant annet vises ved å umiddelbart respondere på babyens gråt, gjør den bortskjemt?
Slik jeg ser det går det ikke an å gi en baby for mye av verken omsorg, trygghet eller kjærlighet. I kulturer der mor er sammen med barnet sitt hele tiden høres knapt nok barnegråt. Babyen er sammen med mor om dagen og sover sammen med mor om natten. Forskning viser at babyer som ligger inntil mor, gråter mye mindre enn babyer som ligger alene. Noen fagfolk går videre og sier at det eneste babyen ber om er å aldri være alene.
The Shutdown SyndromeDen anerkjente Dr. William Sears har skrevet mange bøker om temaet. I boken “the Baby Book” beskriver han noe som kalles for "The Shutdown Syndrome" og det handler om hvordan babyer stenger av når foreldrene ikke gir respons til barnets behov ved gråt.
Forfatteren gir oss et eksempel ved å fortelle om babyen Heather og foreldrene Norm og Linda. De hadde praktisert tilknytningsomsorg (umiddelbar respons, masse kos, byssing, nærhet, samsoving, amming, respekt for babyens gråt uansett tid på døgnet osv.) en stund og Heather var en veldig fornøyd og frisk baby. Etter en stund ble de usikre på seg selv og begynte å høre på velmenende venner og familie som fortalte dem at de lot Heather styre livene deres, hun manipulerte dem, og hun ville alltid være avhengig av foreldrene sine. De mistet troen på seg selv og deres intuitive måte å være foreldre på og gikk over til å mate Heather etter klokken, lot henne ligge alene å gråte og de bar henne mindre. Heather mistet vekt, og gikk fra å være glad og interaktiv til tilbaketrukken og passiv. Hun måtte gå gjennom en stor legeundersøkelse på grunn av sin mistrivsel. Etter Dr. Sears hadde hørt på foreldrene fikk Heather diagnosen "Shutdown Syndrome" og Dr. Sears forklarte dem at Heather hadde et stort behov for å gjenopprette kontakten med foreldrene sine. Hun hadde blitt forvirret fordi hun var vant med at foreldrene møtte hennes behov, og når det plutselig hadde snudd mistet hun tryggheten sin. Hun fikk en slags depresjon og foreldrene fikk råd om å gå tibake til sin opprinnelige intuitive måte å være foreldre på. Det gjorde de og Heather ble igjen en trygg og fornøyd baby.
Hjertet mitt gråter for de små der ute som mister tilliten til verden på denne måten, og for de foreldrene som ikke klarer å ha den tilliten til seg selv som foreldre og tror at alle de andre har bedre greie på deres eget barn enn dem selv. Når babyen gråter er det alltid et utrykk for noe og det synes jeg at vi skal respektere. Det å ignorere eller forlate et barn som gråter synes jeg rett og slett er et tillitsbrudd mot barnet.
Trøst gir mindre gråt på siktDet viser seg at barn som trøstes skriker mindre. Gro Nylander har skrevet om en gruppe London-barn som over 12 uker ble trøstet til faste tider, i forbindelse med mating, og ikke ble tatt opp ellers. Sammenlignet med danske små som fikk kos når de signaliserte behov for trøst, gråt London-barna dobbelt så mye ved 12-ukersalder.
Les også:
Hvordan trøste et gråtende barn?
Redd for å bli forlattVitenskapen forteller oss at når babyen blir liggende og gråte alene så opplever den panikk, engstelse og redsel for å bli forlatt. Babyen roper med sin gråt på omsorgspersonen, men opplever å ikke bli hørt og tatt på alvor. Kanskje har babyen vondt i magen, en rap som vil opp, tenner på vei som klør eller rett og slett behov for omsorg, kos og nærhet? Det kan være et hav av muligheter for at den gråter. Er det én ting som er sikkert så er det at babyen ikke blir bortskjemt av å få den kjærligheten, omsorgen og tryggheten som den trenger! Ingen lærer vel noe godt av å bli ignorert? Eller å få tilfredsstilt egne behov kun når det passer andre?
Kan det tenkes at babyen som ligger og gråter, men som ikke blir tatt opp og trøstet, opplever at omsorgspersonen ikke vil være sammen med det? Eller at omsorgspersonen ikke bryr seg om at den kanskje er redd, ensom, har vondt eller trenger kos og nærhet? For når man desperat skriker etter å bli løftet opp, men ikke blir hørt, vil det være nærliggende å tro at en baby vil oppleve nettopp dette. Hva gjør det med et lite menneske? Er det mulig at en baby som desperat roper og roper, men ikke blir hørt, ikke vil føle seg fullt ut elsket og trygg? Eller at det opplever å ikke ha innflytelse på egen situasjon og hverdag? Og som en konsekvens av det senere kan bli et passivt individ som lett gir opp – det blir jo ikke hørt likevel?
Viktig at mor lytter til babyens signalerSpesialist på barns utvikling, Dr. Michael Lewis, presenterer forskningsresultater som dokumenterer at den viktigste innflytelsen på et barns intellektuelle utvikling, er den mottageligheten moren har til barnets signaler. Forskere har funnet ut at barn som ikke blir hørt når de gråter, ikke utvikler like sunne intellektuelle og sosiale ferdigheter. Annen forskning har vist at barn som gråter mye alene de første månedene har større problemer med å kontrollere følelser, at de blir mer klengete på dagtid og bruker lengre tid på å bli selvstendige som barn.
Kjapt, konsekvent og forståeligDr. Allan Schore ved UCLA School of Medicine har demonstrert at stresshormonet kortisol (som oversvømmer hjernen ved intens gråt og andre stressende hendelser), faktisk ødelegger nerveforbindelsene i kritiske områder av barnets hjerne i utvikling. Han konkluderer med at følsomheten og foreldrenes evne til å lytte til barnet, stimulerer og former de nerveforbindelsene i nøkkelseksjoner av hjernen som er ansvarlig for tilknytning og emosjonell velvære. Andre forskere har konkludert med at omsorgspersonen må besvare gråt hurtig, konsekvent og forståelig.
Kjære alle foreldre!Det finnes dessverre mange velmenende råd der ute som har gått ut på dato! Råd man fikk høre på 50- tallet som fremdeles henger igjen som myter. Mitt råd er at dere lytter til babyen deres og til dere selv - ikke til alle andre!
Det går nemlig ikke an å bli bortskjemt ved at vi voksne er til stede og tilfredsstiller babyens behov umiddelbart. Ofte er det heller tvert om - at behovene til babyen blir større og vanskeligere å tilfredsstille jo lenger vi venter. Gråten er babyen din sin eneste måte og si fra til deg som mamma og pappa på at noe er galt.
Jeg mener det er vår oppgave som foreldre å finne ut av årsaken til gråten. Det er det som kalles for omsorg. Jeg mener at enhver gråt bør møtes, og at foreldre skal lytte til hjertet sitt. Det betyr ikke det samme som at babyen skal bestemme og voksne være ettergivende, men at gråt er babyens eneste språk og alltid må tas på alvor.
Blogginnlegget er publisert i samarbeid med Lykkelig barndom. Se alle blogginnleggene hennes på Babyverden her. Vi vil minne om at hver bloggers meninger er dens egne. Babyverden behøver ikke være enig med bloggerens meninger.
