Å overleve eller leve i samlivet

Menn har ofte "strutseatferd"
Mange – og ofte menn – viser «strutseadferd». De stikker hodet i sanden og håper at det ubehagelige går over av seg selv. En av flere årsaker kan være redsel for konflikter, problematisering og kjeft, som det feminine gjerne bidrar med. Konsekvensene av å la forholdet skure og gå, kan bli store. Det krever mot å ta tak i det som er vanskelig, og det kan være helt avgjørende og nødvendig for å forhindre at familien går i oppløsning. I mitt første ekteskap tok jeg opp det problematiske i samlivet, og foreslo gjentatte ganger at vi burde søke hjelp. For han var det helt uaktuelt, i likhet med veldig mange andre menn. Tilslutt kastet jeg inn håndkledet.

Hvis én i forholdet opplever ikke å ha det bra med den andre – med en vedvarende opplevelse av å være i det ovennevnte røde området – har begge et problem som det er all grunn til å ta på alvor.

Korte lunter og konflikter oppstår lettere når vi ”bare” har det greit eller opplever ikke å ha det bra i forholdet. Det er normalt å streve, men mindre normalt å ta skikkelig tak i det. Jeg er så imponert over unge par som kommer til oss i måneder før bryllupet. De ønsker virkelig å få det til sammen, og tar et viktig felles ansvar.

Kan dere prøve noe nytt for å få det bedre?
Jeg pirker kanskje borti noe ubehagelig når jeg utfordrer deg som leser til å vurdere hvordan det står til, kanskje særlig om du erkjenner at du har blitt likegyldig og har gitt opp å få det bedre med partneren. Kan det likevel være noe du enda ikke har prøvd?

Erkjennelser er første skritt på veien mot mulig endring, som må følges opp med en nødvendig vilje til å gjøre noe med det. Så - helt avgjørende – er det hvordan jeg formidler det jeg har på hjertet. Syting og anklager fører sjelden eller aldri fram. ”Jeg vil så gjerne bli gammel med deg, men jeg har det ikke bra i samlivet slik det er nå. Jeg ønsker at vi åpent snakker om hva vi kan gjøre for å få det bedre sammen”.

Vær ekstra rause med hverandre
Om den ene eller begge er i rødt landskap, men likevel ikke har gitt opp håpet, så er mitt råd til dere å prøve og være litt ekstra rause med hverandre. Dere har kanskje begge såret og skuffet den andre i det samspillet som dere begge er ansvarlige for. Sett av tid til å snakke sammen. Forbered dere gjerne hver for dere og lytt til hverandre med åpenhet – og med fokus på nye sjanser og blanke ark:

Hva har vært mitt bidrag til det som ikke er bra mellom oss? Hva vil jeg gjøre noe med til beste for deg og oss?

Hva ønsker jeg meg av deg for å bli en bedre partner?

Lag konkrete avtaler
Åpenhet, vilje til å kommunisere og evne til også å legge ting bak seg, er avgjørende for en god vei videre. Hvis begge – helst hver dag – er bevisste og tar tak i det dere vet utfordrer hverandre, kan dere sammen bidra til positive endringer. Lag konkrete avtaler om å følge opp dette viktige prosjektet hver uke, bekreft hverandre og det nye dere får til.

Alle har vi valg, selv om det ikke alltid oppleves sånn! Jeg brenner for at par skal få det bedre sammen og heier på dere som tør å velge og ta nye nødvendige grep. Med god vilje er det kanskje ikke så mye som skal til for å få det litt eller mye bedre.

Hvilke aktive valg kan jeg ta hver dag, for å bidra til et mer levende forhold?

PS: Kanskje finner dere inspirasjon i den lille samlivsboka vi akkurat har gitt ut; ”Ut av sandkassa! – parterapeutenes personlige reise”.