Ammepress, ammetyranni, ammepoliti og fanatikere

Vi snakker her om et kosthold til spedbarn, som er anbefalt i hele verden, både i den vestlige og resten av verden. Et helsefremmende tiltak, som de fleste relevante fagfolk er enige om er sunt og heldig, og har mange gunstige helseeffekter. Også for mor, noe den nylig publiserte «EUs 12 råd for kreftforebygging» viser; der amming er med, fordi det forebygger mot brystkreft hos kvinner.

Man skulle nesten tro det var noe helt annet man snakket om; at det var innføring av en suspekt og luguber tilsetning i mat eller vaksine, eller noe som var virkelig på grensen.

Men vi snakker her om morsmelk, som både WHO og myndigheter i mangfoldige land har akkurat de samme anbefalingene på som her i Norge, mange av dem nylig oppdaterte.

Men akkurat med amming, så er det blitt fritt frem å ta frem storslegga og både æreskjelle selve ammingen og dem som jobber med å fremme amming som et godt og viktig første kosthold for barn.

"Du vil ikke det beste for barnet ditt"
Det blir veldig fort satt en forbindelseslinje mellom det å fremme amming som det mest anbefalte for barnet i de aller første månedene, til at dette betyr at man dolker de kvinnene som enten ikke får det til eller ønsker å amme.

Denne problemstillingen kommer vi stadig vekk borti, vi som er leger; det er mange helsefremmende tiltak vi vet er viktig å fortelle til pasienter, selv om vi vet at noen kan kjenne seg støtt og truffet av det. Det kan være seg overvekt, alkoholforbruk, trening og røyking.

Men vi kan ikke la være å si til folk at det er lurt å begynne å bevege seg mer eller spise litt sunnere, for å ta hensyn til at vi kanskje sårer noen. Men det er selvsagt veldig viktig hvordan vi ordlegger oss og hvordan vi følger opp de rådene vi gir på en støttende måte.

Dette er særdeles viktig når det gjelder amming. Det å amme barnet sitt er en svært intim ting, og det berører oss mye mer enn vi kanskje tror, på mange ulike plan. De er også forbundet med morsfølelse og mestring, og det er naturlig å forstå at det kan kjennes som et stort nederlag om man ikke får det til. Jeg har selv kjent på fortvilelsen når barnet ikke vil ta brystet, og man ikke vet sin arme råd hva man skal gjøre med det skrikende barnet, mens brystvortene er såre og barseltårene renner.

Les også: Såre brystknopper er tegn på noe galt!

Viktig med god hjelp i starten
Da er det helt essensielt at det er god og trygg hjelp nært og tilgjengelig, særlig til å komme over den første kneika. Om man er innstilt på å amme, vel og merke. Det er nok ikke alle som er det, og det er folks personlige valg. De skal ikke bli pådyttet skyld og skam for det, men det er nok fort å oppfatte det slik. Men det er ikke bare jordmødre, ammehjelpere og andres feil.

Begrepet ammepress har omtrent blitt et mantra, og det blir sagt og nevnt så ofte at man til slutt tror og mener at det er press over alt og til enhver tid. Det er jeg ikke enig i. Det har også undersøkelser vist.

Ammepress
Så klart kjennes det som et press når barnepleiere, jordmødre og andre ammehjelpere står over deg og puppen og «maser» om hvordan du skal få barnet til å suge uten at du blir både sår og sur, og barnet blir enda mer frustert. Det er slik det er å komme i gang med amming for veldig mange! Det er veldig viktig at kvinner blir gjort oppmerksom og informert om det at det er bare de aller færreste som får til ammingen fra første sug, og at dette tar tid og må ta tid. Det er bare det at det selvfølgelig også må være helt greit å kaste inn håndlkledet og si nok er nok.

Men når nok er nok, det er ikke alltid så greit å vurdere, verken for mor eller for de velmente som prøver å hjelpe. Jo, det er sikkert mange som skal veilede som presser for mye, og maser og styrer, slik at den første tiden blir fylt med mye negativt. Men jeg tror allikevel at det er en del som ikke har blitt godt nok forberedt på at det koster litt strev og frustrasjon før det går lettere.

Les også: Myndighetene anbefaler amming – men følger ikke opp!

Ikke tid til å lære å amme?
Jeg tror det virkelig reelle ammepresset handler om at alt skal gå så forferdelig fort nå for tiden. Én ting er at vi har fått et samfunn der ikke minst vi kvinner skal fikse alt, og leve liv der heller ikke svangerskap og barsel skal merkes, verken på oss selv eller i timeplanen. Men det som er fryktelig trist er at helsevesenet har blitt effektivisert slik at det går ut over liv og helse. Dette er veldig merkbart ved fødeavdelingene, der det er krympet uforsvarlig inn på liggetiden etter fødsel.

HER har vi det jeg mener er hovedårsaken til at ammetallene går ned, og kvinnene ikke klarer eller får den nødvendige motivasjonen til å amme. Nå skal alt av informasjon, pleie og hvile skvises inn på ekspresstid, og det sier seg selv at man ikke kommer i gang med melken til man blir kastet ut og hjem. Der det gjerne ikke er noen som kan fortelle deg hvordan du løser små utfordringer med ammingen, som blir store og uutholdelige.

Ressursene må på plass nå!
Hvis myndighetene vil at kvinner skal amme mer, og vi skal hindre en videre nedgang i amming, så må de ta dette innover seg, og snu! Det må gis rom for mer ressurser ved barselavdelingene, og kvinnene må få god hjelp og støtte når de kommer hjem.

Og de som bestemmer seg for at de ikke vil amme, eller kan amme, må få være mamma og kose seg med barnet sitt som alle andre. Noe jeg tror de fleste egentlig gjør.

Les også: Ta barseltiden tilbake!

Slutt å snakke negativt om amming
Jeg har i alle fall en bønn om at det blir slutt på den giftige og destruerende retorikken når det gjelder å beskrive dem som jobber for å fremme amming som et positivt helsetiltak og fint og godt kosthold for spedbarna. Den negative og saftige ordbruken er i alle fall ikke med å trygge og hjelpe usikre og nybakte foreldre til å søke hjelp og å motivere seg til amming.

Skjellsordene minner om de som ble brukt når «røykekrigen» pågikk som verst. Det var ikke pent. Det er fascinerende at noe så hyggelig og «matnyttig» som morsmelk og ernæring til spedbarn skal vekke slike voldsomme følelser.

Men det ér jo mange følelser i sving når det angår barna våre, uansett hva det gjelder, også her.

Blogginnleget ble opprinnelig publisert på lege Kari Løvendahl Mogstads blogg, Livslangs.

Følg Karis blogg Livslangs