I det jeg blir 29 uker på vei, føler jeg at jeg burde være i bedre humør enn det jeg er. Snart er jeg ferdig med to tredeler av dette svangerskapet, men tanken på det muntrer meg ikke opp overhodet. I stedet kan jeg ikke annet enn å tenke på den lange, siste tredelen som er igjen. Så jeg syns synd på meg selv. Hvorfor? Jo, fordi jeg syns jeg har alt for mye vondt i magen til at det er noe koselig å være gravid.
Les også:
Burde vært glad og takknemlig
Hele uka sitter jeg hjemme og sturer. Jeg vet godt at jeg ikke burde det. Jeg burde være takknemlig for å være gravid, og det er jeg jo. I tillegg burde jeg være ytterligere supertakknemlig for at babyen min er frisk, og det er jeg jo også. Jeg bare klarer ikke å være det akkurat denne uka. Hele svangerskapet har det vært disse to tingene som har holdt motet mitt oppe, spesielt gjennom den ekstreme kvalmen. Nå orker jeg allikevel ikke noe annet enn å sture og syns synd på meg selv, samme hvor teit og selvsentrert det er av meg.
Det virker som om kynnerene bare blir verre for hver dag som går. Kombinert med press fra det økte fostervannet, kan jeg knapt røre meg uten å få vondt i magen. Jeg prøver å sitte i alle mulige stillinger, men ingenting hjelper. Det eneste som holder det i sjakk, er å holde seg i ro. Nettopp det syns jeg er utrolig kjedelig, spesielt med en ettåring i hus som absolutt ikke har lyst til at mamma skal sitte så mye i ro som det jeg må.
Vel fremme åpner døra seg, og jeg får tidenes sjokk. Av en eller annen sprø grunn, står alle venninnene mine i gangen der og roper og hoier noe jeg ikke helt får med meg. Så ser jeg det, de rosa klærne, den rosa pynten, skiltet som henger ved vinduene og venninnen som ikke bor her i byen. Da skjønner jeg det. For første gang i mitt liv, har de klart å overraske meg. Jeg har gått rett inn i min egen babyshower, uten å ha noen som helst forutanelse.
