Nylig fikk jeg en sms fra «Rikke» som jeg hadde fulgt gjennom svangerskapet. Hun hadde fått sitt første barn, en gutt, for litt over to uker siden. Hun lurte på om hun kunne ringe meg, og jeg forstod allerede på sms’en at hun var frustrert og usikker. Vi avtalte å snakkes mer på telefonen, og jeg hadde rett – Rikke var trøtt, sliten, usikker og frustrert.
Uforutsigbart og krevende
Det handlet mest om at hun ikke kunne forstå at dagene (og nettene) var så forskjellige. Det var helt umulig for henne å forutsi hvordan rytmen til den lille gutten ville være fra én dag til den neste. Hun hadde forventet at han skulle sove mye mer, og være mer fornøyd når hun hadde ammet ham. Det hun i stedet opplevde, var at han bare ville ligge i fanget eller på brystet hennes når han skulle sove. La hun ham fra seg, så våknet han nesten med én gang.
Hun tenkte også at det var unormalt at han ville spise nesten hele tiden. Han hadde liksom ikke så definerte måltider, og det var vanskelig å vite om han var skikkelig mett og fornøyd. Hun var også midt i en prosess med å øke melkemengden sin, og trappe ned på morsmelkerstatning som hun hadde blitt anbefalt å gi på barsel.
