De første seks ukene som tobarnsmor

Tulla blir syk
Idyllen vår har kun blitt brutt av en ting, og en alvorlig en sådan. Tre uker gammel ble tulla syk. Storebror hadde vært dårlig i flere dager, med høy feber, mye slim og tydelig ubehag. Vi var allikevel naive og trodde den lille babyen vår var beskyttet av morsmelka. Så skjedde det uunngåelige, og hun ble smittet hun også.

Veldig raskt fikk hun problemer med å puste. Vi hørte hvordan hun slet, og at det surklet i halsen. Hun hadde ikke feber, men til slutt så vi oss nødt til å ta henne med til legevakten. Så tett var hun, at hun ikke kunne legges ned. Da hørtes det ut som om hun ikke fikk puste overhodet og jeg var redd. Allikevel ble vi bare sendt hjem fra legevakta med tipset å sitte og sove med henne. Hadde hun ikke feber eller høy crp, fikk vi høre at alt var ok.

Blir bare dårligere
Det føltes ikke bra å ta vår syke, tre uker gamle baby med hjem, men hva annet kunne vi gjøre. I to dager hadde jeg henne på brystet konstant. Jeg turte ikke legge henne ned, og da heller ikke meg selv. Det ble minimalt med søvn, men i det minste fikk jeg overvåket henne. Så ble hun tett også i nesa tross at vi prøvde å suge den, og orket ikke spise mer. Pusten ble om mulig enda verre, og besto kun av hurtige, små drag. Jeg tellet den til 70 pust i minuttet, langt over det normale. Da det hørtes mer ut som dødsralling enn pust, følte vi at vi måtte dra tilbake til legevakta. Dette kunne da ikke være normalt, eller bra for henne?

På legevakta denne gangen hadde hun igjen en litt bedre periode, og jeg lurte på om jeg var overhysterisk. Allikevel ble jeg ubeskrivelig lettet når de valgte å sende oss på sykehuset for en liten sjekk. Vel fremme der ble vi møtt av en barnelege. Jeg beklaget straks at vi var der, ettersom hun fortsatt ikke hadde verken feber eller høy crp, men innrømte at jeg var bekymret. Legen rynket på nesen. Hva hadde vel feber å si, barn kunne da være syke uten det?

RS-virus!
Å bli trodd på at barnet mitt ikke hadde det bra, gjorde meg nesten på gråten. Det tok også legen bare et lite blikk på babyen min for å mistenke RS-viruset. Hun nesten frådet ut av munnen, og de slimete boblene var visst typisk RS. En rask test av snørret i nesen bekreftet også mistanken og vi ble straks lagt inn.

RS-viruset er noe jeg aldri har ofret en tanke tidligere. Ikke har jeg visst hvor smittsomt det er for små barn, ei heller hvor farlig det faktisk kan være. Hvor det for voksne kun utarter seg som en lett forkjølelse, gjør det at babyer får så mye slim, at det tetter seg helt. Selv om det sjeldent skjer, kan en liten baby både dø av det eller få hjerneskade.

Les også:

To uker gamle Magnus ble alvorlig syk av RS-viruset

Febernedsettende gjør ikke barn fortere friske

Sjekkliste når babyen din gråter

Tulla blir veldig syk
Ved innleggelsen trodde de at vi kanskje kun ville trenge å bli en natt. Behandlingen skulle bli saltvannsinhalasjoner og suging av nesen. Ting forverrer seg allikevel raskt når den gode perioden hun er inne i snur, og hun igjen blir slik hun var tidligere på dagen. Blodprøven viser også at hun ikke skifter ut avfallsstoffene i lungene slik hun skal. Før jeg vet ordet av det, har hun vært på røntgen, fått koblet på pustehjelp i form av c-pap og fått en sonde i magen som skal gi henne den morsmelka jeg nå må pumpe.

En hel uke skal det ta med denne omfattende behandlingen, før hun blir bedre og orker å puste og spise på egenhånd. Frem til nesten hele uka har gått, synker oksygenmetningen raskt når de tar av pustehjelpen selv for korte perioder. Jeg som mamma er med på en berg og dalbane følelsesmessig, men kunne ikke blitt bedre tatt i mot enn det vi ble på barneavdelingen i Fredrikstad. Selv legene tar seg tid til oppmuntrende ord, og de som sitter vakt på jenta mi er alle veldig hyggelige. Sint på legevakten for feilaktig å sende oss hjem den første gangen er jeg, men allikevel så takknemlig for den hjelpa vi tross alt fikk til slutt. Uten den vet jeg ikke hvordan det ville gått.

Hysterisk redd for smitte?
Tulla blir sakte helt frisk, og livet har kommet tilbake til det normale nå. Jeg har dog lært at man virkelig må være forsiktig med de helt små. Neste gang vi får baby, skal jeg kryssforhøre alle som vil hilse på han eller henne. Ingen med omså den minste forkjølelse, skal få komme over dørstokken. Kanskje kan jeg ikke unngå at storesøsken drar med seg smitte hjem, men det vi kan begrense skal begrenses. Jeg vil langt før bli stemplet som hysterisk, enn igjen sitte og se på et av mine barn være i behov av ledninger for å få gjort det mest naturlige her i verden, nemlig å puste og spise.

Så blir jeg igjen så uendelig takknemlig for å ha fått et frisk barn. Jeg beundrer alle de tapre mammaene der ute, som gang etter gang må sitte ved sine barns sykesenger. Dere er mine helter, alle det gjelder, sammen med de englene som jobber med å ta vare på de syke skattene våre når de trenger det. Hva skulle vi vel gjort, uten alle disse hjelperne?

Vi koser oss!
Nå er sola her, og etter en forlenget fødselspermisjon for min mann, er jeg for andre uka hjemme alene med begge ungene. Nettopp dette har jeg nesten fryktet. Hvordan skulle det gå, å passe på to? Alle man møter reagerer jo som om man skal i krigen, når man forteller at man skal være hjemme med to små. Til tross for dette, har det gått over all forventning og vi storkoser oss sammen.

Jeg føler meg så heldig og privilegert som får tilbringe dagene med de to flotte barna jeg har båret til verden. Jeg vet at jeg er heldig som har to rolige barn som sikkert gjør det lettere for meg, men jeg kan uansett ikke annet enn å nyte denne tiden. De små smilene, all kosen, trilleturene, lekingen; det er alt et mammahjerte kan ønske seg.

Drømmer om enda flere
Allerede nå, dagdrømmer jeg om det barnet eller de barna som senere en gang skal komme. Hører jeg på legene blir det lenge til, men en dag, så kommer de. Det bare vet jeg. Denne babytiden er så fantastisk at jeg bare må oppleve den minst en gang til, koste hva det koste vil. Først, skal jeg bare nyte hvert sekund og minutt av denne.

Det var verdt det, det å få jenta vår. Hun var uten tvil mer enn verdt alle de lange ukene med plager i svangerskapet. Det vet man jo, når man sitter der, men følelsen er enda sterkere når man faktisk har babyen i armene sine. Nå skal jeg akkurat til å løfte henne opp igjen. Storebror sover og jeg skal snike meg til litt ekstra babykos, før også vi skal legge oss.

Takk for denne gang, kjære lesere!