Så er den brått her, uka jeg takker for meg på Babyverden. Det er rart å se tilbake på et svangerskap som til tider har virket så langt, men som allikevel like plutselig er over. I mange uker har jeg delt av livet mitt med dere som har lest, men nå har reisen kommet til sin slutt. Det er litt vemodig, men også som en drøm at jeg nå skal få bruke all min tid bare på å kose med de to utrolige barna våre.
Tulla vår har i skrivende stund rukket å bli over 6 uker gammel! Tiden går virkelig raskt. Denne gangen har jeg lovet meg selv ikke å glede meg til det som snart skal skje med henne, men heller nyte hvert øyeblikk som er her. Det er jeg foreløpig flink til. Jeg har nytt de første ukene til fulle og kost meg med alt fra bleieskift og byssing, til de siste par ukenes første, vakre smil som får morshjertet til å smelte.
Godt å være tilbake i fin form igjen!
Formen min har vært fantastisk etter fødselen. Etter det tunge svangerskapet, har jeg nesten følt det som om jeg har våknet fra koma. Det er som om jeg har fått selve livet tilbake i gave. Foruten etterriene, som uten sidestykke var langt verre enn de var med førstemann, har jeg ikke hatt noe å klage på. Selvfølgelig er man litt støl etter en fødsel, men det gikk seg raskt til. Ammingen har også gått som en drøm og prinsessa har vært så rolig som bare det. Jeg har fått godt med tid til å hvile, i tillegg til god tid til storebror.
Storebror har vært så stolt som bare det, helt fra dag en. Det var så rart å se han komme inn på sykehusrommet, bare for å gå rett bort og gi en kos til lillesøster som om også han hadde ventet på henne lenge. Hver dag starter med å klemme lillesøster, og han er uvanlig flink til å være forsiktig. Han syns nok lillesøster burde ta litt mer i mot lekene han vil dele med henne, men gir ikke opp å hente de tross lite interesse. Ser han noe morsomt på telefonen min, tar han den straks med bort til henne for at også hun skal få se. Det er både morsomt og rørende. Jeg får nyte det så lenge det varer, før jeg vet ordet av det krangler de nok hodet av meg som alle tette søsken gjør.
Les også:
Endelig får vi møte tulla vår! (Liljas fødselshistorie)
Det føltes ikke bra å ta vår syke, tre uker gamle baby med hjem, men hva annet kunne vi gjøre. I to dager hadde jeg henne på brystet konstant. Jeg turte ikke legge henne ned, og da heller ikke meg selv. Det ble minimalt med søvn, men i det minste fikk jeg overvåket henne. Så ble hun tett også i nesa tross at vi prøvde å suge den, og orket ikke spise mer. Pusten ble om mulig enda verre, og besto kun av hurtige, små drag. Jeg tellet den til 70 pust i minuttet, langt over det normale. Da det hørtes mer ut som dødsralling enn pust, følte vi at vi måtte dra tilbake til legevakta. Dette kunne da ikke være normalt, eller bra for henne?
Tulla blir sakte helt frisk, og livet har kommet tilbake til det normale nå. Jeg har dog lært at man virkelig må være forsiktig med de helt små. Neste gang vi får baby, skal jeg kryssforhøre alle som vil hilse på han eller henne. Ingen med omså den minste forkjølelse, skal få komme over dørstokken. Kanskje kan jeg ikke unngå at storesøsken drar med seg smitte hjem, men det vi kan begrense skal begrenses. Jeg vil langt før bli stemplet som hysterisk, enn igjen sitte og se på et av mine barn være i behov av ledninger for å få gjort det mest naturlige her i verden, nemlig å puste og spise.
Allerede nå, dagdrømmer jeg om det barnet eller de barna som senere en gang skal komme. Hører jeg på legene blir det lenge til, men en dag, så kommer de. Det bare vet jeg. Denne babytiden er så fantastisk at jeg bare må oppleve den minst en gang til, koste hva det koste vil. Først, skal jeg bare nyte hvert sekund og minutt av denne.