Lett tilgjengelighet. Økt selvbestemmelse. Ordene vekker trolig, og naturlig nok, positive vibber hos de fleste. Det er lett å forstå. Og det er naturlig at stadig flere av oss ønsker å ta i bruk den teknologien som er der, og de tilbudene som finnes. Men for meg kjennes også en klump i magen når jeg ser hvordan disse velbrukte begrepene preger, og også tilslører viktige tanker og debatter vi burde ha flere av – som innen debattene rundt fosterdiagnostikk. Jeg er nemlig redd for at vi i iveren på å sikre kvinnen rettigheter, kanskje glemmer noen viktige ting, som igjen gir henne andre utfordringer hun står veldig alene med. Og det handler ikke om grenser og tall, men om hva hun kan bli stående i, i en slik situasjon.
NIPT-test til alle?
Myndighetene vil nå gi alle kvinner mulighet til å ta den såkalte NIPT (Non invasiv prenatal test). Det er en test hvor man enkelt forklart tester fosterets kromosomer, ved å ta en blodprøve av mor i uke 11-14. I 2020 ble det foretatt en stor endring i Bioteknologiloven i Norge, da alle gravide fikk tilbud om tidlig ultralyd gjennom det offentlige. I tillegg fikk alle gravide over 35 år tilbud om å ta NIPT-testen. Stortinget avgjorde samtidig at kvinner under 35 år skulle få tilbudet om å ta en NIPT-test dersom de betaler den selv, og gjør det privat, på klinikker som ble godkjent. Fortsettelsen på dette, som nå har havnet inne på de offentlige sykehusene, er at det nå er bestemt at gravide under 35 også skal få mulighet til å ta testen der, bare de betaler for seg.
Vet kvinnene hva de takker ja til?
Det jeg imidlertid er mest opptatt av, er at disse grenseskyvningene, og argumentasjonen om at «alle» må få mulighet, medfører at selve grunnlaget for alt dette drukner. Og det er nesten alltid en veldig krevende øvelse å prøve å sette spørsmålstegn rundt «selvsagte» rettigheter som selvbestemmelse, som mange opplever som grunnleggende for seg. Men det jeg savner i denne debatten, er om selvbestemmelsen, og også lett-tilgjengeligheten rundt slike valg som å ta en fosterdiagnostisk prøve, kan bli for lettvint håndtert? Er kvinnen nok informert om hva hun egentlig sier ja til, når hun tar en tidligultralyd, «for å sjekke at alt står bra til», eller når hun sender inn blodet sitt, og venter på et svar om barnet hun bærer i magen?
