Forstår ikke framgangsmåtenJeg kan skjønne at det må være strenge smitteverntiltak, ikke minst også ved fødeavdelingene. Det er krise om det oppstår smitte på et slikt sted, der man risikerer at jordmødre og fødselsleger, som absolutt kan kalles kritisk helsepersonell, må i karantene i mange dager, og i verste fall bli syke. Men jeg skjønner allikevel ikke måten det har blitt gjort på mange steder, og hvordan de har tenkt og handlet, når de har argumentert med at far/partner er en betydelig smitterisiko om han er sammen med mor og barn hele fødselen, i stedet for bare den stunden barnet kommer ut.
Hurtigtester vil hjelpeNå skjer det heldigvis positive ting, i og med at Stortinget sist uke vedtok at man skal ta i bruk hurtigtester for Covid 19, slik at partneren kan få delta både i svangerskapsoppfølging og ved fødsel og barseloppholdet. Det er veldig bra, og skal jo egentlig bare mangle. Selv om noen har argumentert med at kvinnen ikke føder «alene», all den tid hun har helsepersonell rundt seg, og andre i debatter har trukket frem kortet med at «tenk hvordan kvinnene alltid måtte føde uten mannen før», så er det ikke argumenter som holder vann, mener jeg. I 2021 bør det være selvsagt, og alle mulige midler må benyttes for at paret får være sammen i dette kritiske og skjellsettende lille, men enormt betydningsfulle øyeblikket, når de skal få et barn.
Fødselsomsorgen har gått for lut og kaldt vannMen jeg klarer ikke å bare glede meg over det som skjedde forrige uke, med at partner igjen får være med. Dette temaet var bare et nytt og enda en utfordring innen en omsorg som i mange år har gått for lut og kaldt vann på mange måter. Særlig barselomsorgen har fått svært trange og hektiske kår, og selv hadde jeg mitt første debattinnlegg om dette i 2014, da jeg så hvilken vei det bar. Det er et kort og hektisk barselopphold på sykehuset, og også svært ofte en mangelfull oppfølging når mor og barn kommer hjem. Vi ser undersøkelser som viser at barselkvinner er mer deprimerte, har mindre mestringsfølelse, og ammefrekvensen går stadig nedover.
Mange såre historierNybakte mødre trenger hjelp og støtte for å kjenne på en mestringsfølelse, i en rolle som ny, stor og fremmed for dem. Det siste året har oppfølgingen, også av naturlige grunner, vært enda dårligere og mindre til stede for mange usikre foreldre, noe som har gjort hverdagen enda tyngre og mer usikker for en del. Jeg sitter selv, som fastlege med mange fødekvinner innom, og hører historier om savn, ensomhet og en følelse av usikkerhet. Det er vondt å høre hvor ensom enkelte nybakte mødre føler seg, blant annet fordi også barselgrupper på helsestasjonene er stoppet på grunn av koronaen, og det er få eller ingen steder de kan møte andre likesinnede, men blir sittende inne og alene med tusen tanker, spørsmål og en sosial lengsel etter et kvinnefellesskap, som jeg tror er bra både for mestringsfølelsen som mor, og for den psykiske helsen.
Jeg har også hatt en tåre i øyekroken når jeg har sett hvor glad og rørt en pappa og partner har vært, når vi har ønsket velkommen til timen sammen med den gravide, og det har vært det eneste stedet de har fått være med under hele svangerskapet. Til og med på ultralyden har partner måttet sittet igjen i bilen, og sett barnet sitt på Facetime. Jeg skjønner de som har hatt det tøft med dette.
La oss ta lærdom av dette åretLa oss håpe at disse historiene har lært oss enda litt mer om viktigheten av at en vordende mor, og hennes partner, får kjenne på trygghet og forutsigbarhet rundt den aller viktigste tiden og opplevelsen i deres liv. Og at vi drar med oss den lærdommen, for en enda bedre fødsel- og barselomsorg også når pandemien er over.
