Det er krevende å bli foreldre, og kanskje ekstra krevende for mor den første tiden. Noen føler behov for å reise vekk og få litt alenetid eller tid sammen med kjæresten. Andre føler seg presset fra omgivelsene til å reise fra babyen sin. Det mangler ikke på velmenende råd som «du fortjener tid for deg selv» eller sårede spørsmål som «stoler du ikke på svigermoren din? Hun som er så flink og som gjerne sitter barnevakt en helg.»
Les: Bør foreldre reise på ferie uten barna?
Andre får høre at de er en «hønemor» om de takker nei til et weekend opphold med venner. Men hva med babyen? Hvordan takler den egentlig at mamma eller primær-omsorgsperson reiser bort?
For en baby er «her og nå» det samme som «for alltid»
Mange mødre kommer til meg og forteller at de har fått tilbud om å reise vekk en weekend (ofte i forbindelse med hyttetur, utdrikkningslag og bryllup) og at dette er fristende, men at de føler at det er for tidlig å være borte så lenge fra babyen. De sier at de har fått høre at «babyen klarer seg fint uten deg» og at «far har ikke vondt av å få brynet seg litt». Mange mødre føler seg derfor presset til å reise, selv om det egentlig føles feil.
Les også: Far kan ha like god kontakt med babyen som mor
Det er også noen fedre som forteller at de ønsker å vite mer om dette temaet fordi at de opplever at babyen foretrekker mor, særlig den første tiden. Noen lurer på om de gjør noe galt, men de fleste fedre sier av seg selv at «dette er naturlig og handler om biologi». Hvis du er en far som opplever og lurer på dette skal du vite at det ikke skyldes at du gjør noe som helst galt! Babyen elsker deg og trenger deg, og ja, dette handler om biologi. Foreldre spør meg om råd, siden jeg er fagperson og mor, så derfor tenkte jeg å skriver et innlegg om det her på bloggen.
Les også: Ditt barn – en liten personlighet.
Lytt til morsinstinktet
Til deg som mor; mitt råd er at du skal lytte til morsinstinktet ditt! Hvis det føles for tidlig å reise fra babyen så er det nok det. Stol på deg selv!
Far og babyen har godt av å være mye sammen, også alene, det er jeg helt enig i, men det er ikke problemfritt for en baby at mamma er lenge borte selv om babyen har verdens beste pappa eller besteforeldre, og rikelig med morsmelk i fryseren.
Babyer er født med en sterk trang til å knytte seg følelsesmessig til den som har hovedansvaret for mat og stell, og vil få følelsesmessige reaksjoner om denne personen blir for lenge borte. Denne personen er som oftest mor siden det er hun som har gått gravid og ammer. Dette handler om overlevelses-strategier som er medfødte hos alle mennesker (og dyr), og om tilknytning. Fra naturens side har denne sterke tilknytningen mellom mor og baby til hensikt å sørge for at babyen overlever.
Babyen forstår ikke at andre omsorgspersoner også kan gi den mat gjennom flaske og kan føle uro og utrygghet om det går for lang tid uten mor i nærheten. Det er ikke uvanlig at både mor og baby føler uro, rastløshet og nesten kroppslig ubehag, når de er borte fra hverandre. Dette er kanskje politisk ukorrekt å si i dagens Norge, men en regjerings ideologi kan ikke endre på dette. Det er sånn vi er født, enten vi vil eller ei.
Babyen kan føle seg forlatt
Babyer mangler tidsfølelse og forstår ikke at du bare skal være borte en stund og at du vil komme tilbake. For en baby er «her og nå» det samme som «for alltid». Babyen vil derfor kunne få forestillinger om at du har forlatt det og kan gå inn i en sorgprosess. Reaksjonene er ofte mye kraftigere enn hva den har grunn til, rent fornuftsmessig.
