Idet jeg runder 23 uker, reiser vi opp på fjellet igjen for å være på hytta et par uker. Det er jul og nyttår, men ingen snø hjemme, så vi har bestemt oss for å ta en lengre tur på fjellet i stedet. Mannen min begynner å bli bedre i den opererte armen, men fortsatt bidrar jeg mer med lillegutt enn jeg kanskje egentlig orker. Derfor er det fint at familien min også vil være der, slik at vi heldigvis får litt hjelp.
Les også:
Huskeliste for andre trimester
Ut på trilletur
Første dagen vi er oppe, er lillegutt urolig. Han sov dårlig mens vi kjørte opp sent på kvelden, og stod like greit opp alt for tidlig også. Mannen min og resten av familien er opptatt med ulike forberedelser, så jeg bestemmer meg derfor for å ta lillegutt ut i vogna selv. Kanskje han da vil sovne, og få en ordentlig lur.
Jeg har ikke vært ute og gått tur med vogna siden bekkenløsningen hugget til i uke 16. Selv da var det jo en svært rolig tur, hvor også mannen min var med og trillet en del. Nå er jeg helt alene, og det i fjell landskap. Det tenker jeg ikke stort på, og kler i stedet godt på både meg selv og lillegutt. Vel ute er det deilig med frisk luft, men bare etter den første bakken, kjenner jeg hvordan kroppen har forandret seg av å være syk i fem måneder. Attpåtil er det en nedover bakke!
Tappet for krefter
Sakte innser jeg tabben, men vil ikke gi meg så raskt. I det minste må jeg holde ut til lillegutt sovner. Jeg puster og peser meg bortover fjellveien, og kan nesten ikke tro hvilken elendig form jeg er i. Ikke bare har jeg vært syk og sengeliggende så lenge, men har nå også en relativt stor kul på magen, så dette fungerer virkelig ikke for meg. Når jeg endelig hører sovelyder fra vognen, snur jeg den rundt og ringer etter hjelp. Det finnes ikke et gram av kraft igjen i meg, og i hvert fall ikke til å dytte en vogn opp noen bakker.
Inne på hytta igjen er jeg helt utslitt. Bekkenet verker, men enda verre føles det som om jeg har brukt opp alle krefter jeg har spart opp de siste to ukene, og det på en liten, kort trilletur! Heldigvis kommer jeg meg igjen, og julaften blir veldig koselig. Resten av uka holder jeg meg inne også, for ikke å strekke strikken igjen. Selv jeg forstår at jeg må spare kreftene mine til å være sammen med lillegutt, den stunden han er inne og ikke ute.
