Får ikke lov til å gjøre noen ting!

Strikkedilla
Så strikker jeg da, som en ordentlig voksen dame. Både små plagg og tepper har jeg lært meg å strikke. Hvis noen hadde fortalt meg dette før jeg fikk lillegutt og fortsatt praktisk talt bodde på kontoret på jobben, hadde jeg ledd av dem, men her sitter jeg nå. En strikkende økonom, snart tobarnsmor, som bekymrer seg langt mer for om strikkefastheten gjør om mønsteret syns godt nok enn økonomiske problemstillinger i byggebransjen. Glad er jeg også, for at jeg ikke skal på jobb før om halvannet år, men heller kose meg hjemme med babyen.

Les også:

Trodde hun var alvorlig syk – var gravid

Lesernes siste magebilder før fødselen

Fødte i handlevogna på Ikea

Legen er positivt overrasket
Midtveis i uka er det på tide med ny kontroll på fødepoliklinikken. Den har vært planlagt lenge ettersom jeg har polyhydramnion, eller for mye fostervann, men passer nå fint også med tanke på de premature riene jeg hadde. Hos legen kan jeg lettet fortelle at de har gitt seg, og nå kun kommer sporadisk. De kynnerne jeg har er fortsatt vonde og særdeles slitsomme, men ikke noe jeg tror fører til fødsel. Legen blir også positivt overrasket, tenk at det har roet seg sånn.

Deretter er det på tide med ultralyd. Det er som alltid litt ekstra koselig å se tulla på skjermen, selv om det er detaljer jeg ikke forstår meg på som er i fokus. Vannmengden måles igjen, og den er stabil fra kontrollen i uke 28. Det vil si at den fortsatt er for høy for en vanlig gravid, men ikke så verst til meg å være, med tanke på alt vannet jeg hadde med storebror.

Nå tør jeg svakt håpe på at de siste ukene av svangerskapet ikke skal bli så verst. Kanskje de til og med kan bli hyggelige, når jeg kommer meg forbi uke 34? Kanskje vannmengden ikke skal bli verre, og kanskje sammentrekningene kan roe seg enda mer? I det hele tatt å tenke tanken på å komme seg forbi uke 34 føles litt uvirkelig, men legen er enig i at jeg kan håpe på det nå. Kanskje får jeg også litt mer energi etter hvert, nå som jeg hviler så masse? Jeg slår meg til ro med at jeg må ta uke for uke, men kjenner at det er godt å kunne være litt mer optimistisk nå.