En mor sendte meg dette spørsmålet: “Hjelp, jeg tror jeg gjør noe galt! Jeg ammer babyen min i søvn. Jeg er en fortvilet mor til en jente på 5 måneder. Dette er mitt første barn og jeg prøver å gjøre alt så riktig som mulig, men nå føler jeg at jeg gjør noe galt! Jeg har fått høre av helsesøster at jeg IKKE må amme babyen min i søvn, at det er strengt forbudt, for da vil hun ikke lære seg å sovne alene. Stemmer dette? Grunnen til at jeg spør deg/Lykkeligbarndom er fordi at du skriver at vi mødre må tørre å lytte til oss selv (morsinstinktet) og til babyen våre sine signaler og det som føles mest naturlig for meg er å amme datteren min i søvn! Da er hun mye mer tilfreds og happy. Og hun sovner med et smil uten å gråte. Gjør jeg noe galt? Hilsen fortvilet mamma til nydelig jente på 5 måneder.»
Barnet skal lære å sovne selv – etter hvert!
Hva er vel mer naturlig, koselig, trygt og søvndyssende enn mammas varme og sunne melk? For ikke å snakke om nærheten og kosen – masse oxytocin (kjærlighetshormon) frigis og ingenting er bedre enn det. Noen fagpersoner gir råd om det motsatte fordi de mener at babyen må lære seg til å sovne på egenhånd i egen seng. Jeg er ikke uenig i det. Det vi er uenige om er NÅR man kan forvente at babyen skal klare dette alene. Jeg er av den oppfatning, både som fagperson og som mamma, at babyen må få den tiden den trenger, med kjærlige og omsorgsfulle foreldre som støtter babyen i en læringsprosess. Akkurat som vi gjør når babyen skal lære seg å spise selv, slutte med bleie, lære seg å gå osv. Vi er der sammen med barnet og gir det kjærlig veiledning og trygghet.
Les også disse blogginnleggene:
Har babyen min et søvnproblem?
Er nattamming skadelig for tennene?
Jeg nattammet selv gutten min til han var 16 måneder – og han sovnet til puppen når han ønsket det. Hvis han våknet i løpet av kvelden gikk jeg inn på soverommet og koste med ham. Noen ganger holdt det at jeg viste meg i døren og sa med en rolig og kjærlig stemme: “mamma er her gutten min, nå må du sove”, andre ganger ville han at jeg skulle stryke på ham mens han lå i sengen. Ofte måtte jeg ta ham opp. Da bysset, sang og koste jeg med ham. Han fikk den tiden han trengte! Ikke sjeldent fikk han en ny pupp og han sovnet inn igjen blid og fornøyd, uten gråt! Hvis han våknet om natten fikk han også pupp. Han sov veldig nært meg så jeg slapp å stå opp av sengen. I dag er han 2 år og sover som en stein – uten søvnassosiasjoner (amming, byssing, sang osv.) som jeg for øvrig ikke er redd for at barn får. Barn vil, når de er modent for det, ikke lenger ha behov for disse søvnassosiasjonene og klare å sovne helt på egenhånd. Noen klarer dette fort, mens andre trenger lengre tid. Det finnes ingen fasit.