Brevet ble opprinnelig publisert på App.com, og er oversatt med tillatelse. Innlegget ble første gang publisert januar 2015.
Det kan godt hende det vrenger seg inni deg når du leser dette. Du tror kanskje at jeg skal lære deg hvordan du skal behandle den nye kjæresten din. Og du tenker kanskje at jeg skal komme med noen regler om hvordan du skal behandle barna mine.
Dette brevet handler ikke om dét i det hele tatt.
Jeg har lyst til å ønske deg velkommen.
Ønske deg velkommen til denne ”bonusfamiliens” unike dynamikk. Velkommen til måten vi tar dette forholdet og livet for øvrig på! Ja, jeg sa forhold, men tenker ikke på standarddefinisjonen.
Barna binder oss sammen
På grunn av barna er vi i et forhold, nesten på samme måte som jobben din gjør at du har et forhold til sjefen din. Dersom målet er suksess, enten det er på jobb eller i å være forelder, er forholdet mellom de som jobber for dette viktig. Jeg vil ikke fylle dette brevet med masse råd av typen ”Jeg vet det ikke er min business, men…” – om hvordan du skal behandle en mann jeg har kjent siden jeg var 20 år. Jeg vil ikke fortelle deg noe som er personlig om ham. Hva han velger å dele, er det opp til ham, og mellom dere to. Jeg kommer ikke til å fortelle deg noe om hvorfor det ikke fungerte mellom oss. Alt jeg vil si om det emnet, er det jeg sier til alle:
Jeg synes han er en flott fyr – for noen andre.
Barna vil se en ny side av faren
Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg er så begeistret for deg. Sønnene mine vil se en side av faren sin som de kanskje ikke engang visste at de savnet. De vil være vitne til lykken som blomstrer spenningen, gleden og mystikken som kommer med et nytt forhold. De vil se faren deres stråle av håp. De vil høre ham le (for mye og for høyt, har de fortalt oss) og snakke med en ny sjarm i stemmen. Og fordi de elsker ham og ser opp til ham, vil alle disse tingene gjøre dem lykkeligere også.
Vær deg selv
Jeg vil du skal vite at det er veldig viktig at du er deg selv sammen med oss. Jeg håper du klarer å ikke føle deg truet, skremt eller malplassert når vi er sammen. Akkurat som deg, famler ungene og jeg oss også fram – det er nytt å ha deg i livene våre. Vi stoler på at dersom du er god nok for ham, så er du god nok for oss også. Vi forventer at også du har innfall, feil og særegenheter som fra tid til annen kanskje vil få oss til å klø oss i hodet.
Og vi vil ikke at du skal forandre på noe som helst.
Aldri føl at du ikke kan snakke med meg, min (nye) mann eller noen av guttene. Si hva som helst. Eller ikke si noe. Bare vær deg selv.
Du kommer til å se oss (for det meste barna, men også mannen min og meg) ganske ofte. Du kommer til å sitte sammen med oss på konserter, teater, kamper, skolefester og mange andre arrangementer. Det vil kanskje føles rart i starten, men jeg håper det forandrer seg fort. Selv om barna vet veldig godt at faren deres og jeg er skilt og ferdige med hverandre, trenger de å vite at vi er sammen om å støtte dem. Og dette er en av mange måter vi vil vise støtten på, uten å komme med unnskyldninger.
Når du er klar
Jeg ønsker at de skal kunne stå på scenen og se ut over salen, og se at vi alle følger med dem – stolte og spente. Mange av vennene mine har spurt meg om det føles rart å sitte mellom deres far og stefar. Jeg har gjort merkeligere ting for å oppmuntre, lære og bygge opp sønnene mine. (Synge tåpelige sanger om pottetrening, er det første jeg kommer på). Dette er ikke noe stress. Jeg ber deg om å slå deg sammen med oss (når du er klar for det) og bli en del av den samla gjengen som støtter guttene betingelsesløst.
Kanskje vil du oppleve å sitte og høre på samtaler mellom ham og meg. Vær så snill å forstå at vi trenger å kommunisere for å drive den suksessfulle ”businessen” det er å oppdra fantastiske mennesker. Noen ganger må vi gjøre det ofte. Og sammen med tilliten jeg snakket om i forrige avsnitt, stoler vi på at du vil kjenne når det er riktig å blande deg inn. Skulle du noen gang føle deg ukomfortabel eller ubetydelig i slike situasjoner, ber jeg deg om å se det i den store sammenhengen – og huske at vår kommunikasjon utenom det som har med barna våre å gjøre – nesten er ikke-eksisterende.
Han vil aldri ringe for å spørre meg om råd innen mote. (Dette er en god ting, for jeg har ikke peiling!)
Han kommer ikke til å ringe til meg for å snakke om et tv-program han liker.
Han kommer ikke til å ringe meg for å klage over arbeidsdagen sin.
Vårt forhold dreier seg om tre voksende gutter. Selv om andre tema kan dukke opp mens vi er sammen over en litt lengre tidsperiode, vit at min rolle i hans liv er som ”mor til hans barn”.
Ingenting mer.
Bli godt kjent med guttene – hver for seg
Jeg vil gi deg kred for å ta fatt på et forhold med en far som har tenåringsgutter! Dette er nytt for dem også, og de har ingen anelse om hva de skal si eller gjøre rundt deg. De er tenåringer med sine egne liv, håp, drømmer og intensjoner, og de vil ikke alltid vise seg fra sine beste sider. Etter hvert som du er mer til stede i livene deres, ber jeg deg om å bli kjent med dem hver for seg.
Etter hvert som tiden går, og du er mye sammen med dem, håper jeg at du vil få et unikt forhold til hver og en av dem. Det vil kreve bevisst arbeid og innsats. Noen ganger vil det ikke være enkelt, akkurat som med alt annet som betyr noe.
Jeg håper at dette brevet ikke skremmer deg bort. Jeg tror du forstår at jeg ikke på noen måte kunne komme med alt dette da jeg møtte deg for første gang, og lurte på om jeg på en merkelig måte skulle håndhilse på deg.
Forsiktig, og med respekt, ønsker jeg deg velkommen.
Tina
– Såkalt stefamilieproblematikk er krevende for alle involverte parter, sier parterapeut Petter Forsberg.
