– Jeg har opplevd viktigheten av å merke seg at toalettet alltid er i nærheten, for jeg har ikke telling på antall ganger jeg må løpe på do for å tisse, til og med flere ganger om natten.
– Jeg har mange ganger tenkt at joggebukse føles som verdens beste oppfinnelse, for mine jeans har jeg ikke sjans til å lukke bukseknappen på.
– Jeg har virkelig fått erfare hvor følsom det er mulig å bli. Både sinne og tristhet kan komme over de minste ting. Fornuften min har til tider blitt overvunnet av ”katastrofetanker”, bekymringer kan komme over hver minste ting. Spiser jeg riktig? Kan dette være skadelig for babyen? Og jeg gjør det dummeste man kan gjøre i en bekymret situasjon: Googler meg ihjel. Alle vet at Google har mye nyttig informasjon, men fallgruvene er også der. Det beste er å snakke med lege eller jordmor for å være sikret riktig informasjon. Men noen ganger overstyrer frykten fornuften.
– Jeg har også lært meg til å være mindre streng med hvordan jeg ser for meg at treningsøktene mine skal være. Jeg har innsett at det å bære på ekstra kilo i svangerskapet er jo en liten treningsøkt i seg selv. Noen dager har jeg til og med vært fornøyd og stolt over meg selv fordi jeg klarte å komme meg ut av døra på ettermiddagen, inn på treningssenteret, selv om jeg deretter snudde i døra. Det ble et forsøk, og jeg har allikevel kommet steget lengre enn å fremdeles ligge hjemme på sofaen. Det handler om viktigheten av å kunne lytte til kroppen, og å kunne senke kravene til seg selv.
– Jeg har også fått oppleve hvor tungt det er å ha en skjerpet luktesans og svangerskaps- kvalme samtidig som du skal fungere i hverdagen.
– Jeg har daglig fått kjenne på hvor takknemlig jeg er for min mann, familie og venner. At de stiller opp for meg, deler glede og kjærlighet, de er virkelig gull verdt å ha som støtte og trygghet rundt meg.
Jeg har fortsatt halvparten av svangerskapet igjen, og skal lære mye mer på veien. Kanskje du som leser kjenner deg igjen i mye av det samme?
